Raushetens tidsalder

Som ny i arbeidslivet har man som regel ikke så stort nettverk. Det vil si, nettverket og vennene dine er ofte i samme situasjon som deg selv.

Man står på bar bakke og det er klart for nettverksbygging. Den nettverksbyggingen man gjorde på mørke nachspiel i studietiden, hjelper lite når det er ansettelse som står på agendaen. At man kan “åpne halsen” og sluke en halvliter på 27 sekunder gir ingen fordeler i en ansettelsesprosess. Heller ikke å ta “reka” på dansegulvet. Det er nå tid for å finne ut hva man er god på og søke jobb.

Det jeg sitter igjen med etter å ha vært på mange intervjuer og skrevet jobbsøknader til den store gullmedalje, er en følelse av hvor mange rause mennesker jeg møtte på veien.

Jeg brukte det lille nettverket jeg hadde så godt jeg kunne. Jeg kartla hvilke bedrifter jeg kunne tenke meg å jobbe for, og hvem jeg kjente i de ulike bedriftene. Deretter tok jeg opp telefonen og ringte rundt. Jeg ringte naboen, grandtanter, venners foreldre og bekjente. Jeg ringtre til og med fotballtreneren til lillebroren min. I starten var jeg veldig nervøs og hadde pugget hva jeg skulle si, så det gikk på autopilot med en gang noen svarte i andre enden. Det gikk så automatisk at hvis den andre spurte meg om noe jeg ikke var forberedt på, falt jeg helt ut av regla. Og ikke bare det, men jeg snakket veldig fort. Faktisk så fort at ved en anledning spurte vedkommende om jeg var svensk. Men øvelse gjør mester, og jeg vil påstå at jeg nå kunne solgt sand til Sahara, over telefon. Men det jeg ble så positivt overrasket over var hvor hjelpsomme og rause mennesker jeg møtte. Jeg tror ikke jeg opplevde et eneste utrivelig menneske, selv ikke hun som trodde jeg var svensk og skulle selge henne krillpiller over telefon.

Både på telefon og på møter med nye mennesker ble jeg møtt med nysgjerrighet og med et ønske om å hjelpe. Hvis de ikke hadde autoritet til å hjelpe meg direkte, satte de meg i kontakt med riktig person, og hvis jeg trengte tips til søknadsskriving eller oppsett av CV, var det bare å spørre. Jeg fikk så mange gode råd og opplevde en raushet som gjorde meg rørt. Og det er litt derfor jeg har denne bloggen, med det budskap om å dele kunnskap, kompetanse og erfaring. Toppsjefen i HP, Anita Krohn Traaseth, skrev på tirsdag et veldig fint innlegg på bloggen sin, Tinteguri, hvor hun argumenterte for det positive med sosiale medier:

“Det er dette det handler om – ikke bare et nytt verktøy – det er en ny gjennomsyring av selskapene – gjennomsyring av det sosiale aspektet i alle ledd. Nøkkelord er åpenhet, forankring, delegering, deling, spredning, ærlighet og ekthet.

– og vi deler våre erfaringer åpent, fordi det gjør et sosialt selskap anno 2012″ 

Jeg er så enig. Jeg er helt overbevist om at morgendagens bedrifter er tuftet på raushet og ekthet. Det er derfor jeg liker Brainwells, som tror på den kollektive kompetansen og vet hvilke krefter som kan forløses når det legges til rette for dette. Vi ønsker å”humanize the corporate world”. Det er nå på tide å hjelpe hverandre opp og frem, det er på tide å dele. Spisse albumer og baksnakking er gammeldags, samarbeid og framsnakk er det nye.

Og til alle dere som har vært rause og hjulpet meg frem på min reise til drømmejobben, tusen takk.

Her kan du lese resten av innlegget til Anita Krohn Traaseth:

http://tinteguri.com/2012/09/25/fremtidens-selskaper-ma-bli-sosiale-for-a-lykkes/

7 thoughts on “Raushetens tidsalder

  1. Kjempepoeng syntes jeg. Egentlig beslektet med refleksjonene du hadde rundt ansettelsesintervjuet. Jeg syntes det er helt utrolig viktig å legge merke til støtten du kan oppleve rundt ulike prosesser, og likedan hvordan det oppleves når denne støtten er fraværende. Helt utrolig hvor langt inne erkjennelsen at “you cannot NOT communicate” sitter. Men det jeg liker aller best er at du våger å fokusere helt entydig på hvor viktig anerkjennelse faktisk er, uten å ty til ironi og spydigheter. Du har mye god dokumentasjon i ryggen! Way to go Julie!

  2. Det går mot nye tider og ny forståelse av viktigheten med å samarbeide, ikke bare på jobben med i det hele. Men hvor langt har vi igjen i dette konkurransepregede samfunnet, før vi skjønner at det er det som lønner seg? Sansynligvis når økonomien viser positive tall.
    Jeg håper “spisse albuer” er en utdøende rase.

  3. Så herlig innlegg Julie. Takk for fine, spennnende og interessante samtaler med en stor porsjon deilig energi og entusiasme. Stort SMIL, Kristine!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s