Spor av Julie

I går var jeg på lederseminar med Abelia. Her ble vi trent på å bli dyktigere ledere. Det var veldig gøy å få utfordret sine egne lederevner og bli mer klar over hvilken effekt man har på sine medmennesker. Vi var på Voksenåsen kultur – og konferansehotell, et vakkert sted med finfin lunsj. Men det å skulle komme seg fra sentrum til Voksenåsen bød på flere utfordringer enn forventet. 

I tillegg var jeg også uvanlig trøtt denne morgenen. Kanskje fordi jeg har en nabo som kommuniserer med familien sin i Nigeria, ved å rope. Og dette skjer gjerne etter at alle i blokken har lagt seg. Så jeg var altså veldig trøtt. Mens jeg venter på t-banen klarer jeg å dra opp telefonen av lomma så alle visittkortene mine spruter utover perrongen på Jernbanetorget. Julie Kildahl ligger strødd utover bakken som russekort i mai. Med kaffe i den ene hånden klarer jeg å plukke opp de fleste kortene før t-banen kommer. Jeg setter meg ned og hører på Spotify på full styrke. Etter et par stasjoner hører jeg plutselig en mumling over høyttaleren, noe jeg oppfatter som: “det er kun de to første vognene som går videre til Frognerseteren.” Jøss, det var litt spesielt, tenker jeg. Men da det reiser seg et par mennesker, tar jeg en sjefsavgjørelse om å gå av for å komme meg til den fremste vognen. I de neste sekundene skjer det mye: i det jeg går av skjønner jeg at menneskene  som gikk av, rett og slett skulle av på Frøen stasjon, mens resten av passasjerene sitter fortsatt på t-banen. Jeg snur meg mot vognen og spør en jente om den fortsetter mot Frognerseteren. Ja, smiler hun. Topp, tenker jeg, og hiver meg inn på vognen igjen. Vesken min blir sittende fast mellom dørene og vi begynner å kjøre. Jeg får til slutt røsket vesken inn i kjøretøyet så kaffen spruter. Jeg rødmer aldri, men merker til min forferdelse at det har jeg tydeligvis utviklet denne morgenen.

Jeg kommer meg til slutt frem og ler av meg selv hele veien opp til Voksenåsen. Etter et hyggelig seminar skygger jeg unna all kollektiv transport, og får sitte på med en av deltakerne. Hun skal hente barn i barnehagen, så jeg bestemmer meg for å hoppe av i Storo krysset. Midt i rushtrafikken på rødt lys, piler jeg ut av bilen i en busslomme, hvor det står masse folk. Plutselig begynner en dame å rope til meg, og peker ut mot veien. Midt på Ring 3 ligger skjerfet mitt som en fin liten fartsdump. Jeg vurderer å late som jeg ikke hører ropene, men da bilene stopper for skjerfet mitt skjønner jeg det er en dårlig idé. Igjen må jeg krype til korset, løpe ut i veien og redde stumpene (bokstavelig talt), mens halve Storo ser på. Så til de av dere som lurer på hvordan man kommer seg til og fra Voksenåsen, er det bare å følge sporene; visittkort på Jernbanetorget, kaffe på t-banen og rester av et skjerf ved Storo.

One thought on “Spor av Julie

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s