Kunsten å ta i mot komplimenter

Det å få komplimenter kan være vanskeligere enn man kanskje tror. Det er mye fokus på at man skal være raus og gi hverandre gode tilbakemeldinger, men min erfaring er at det også burde vært et lynkurs i hvordan ta i mot denne typen oppmerksomhet. Jeg tror det er veldig mange som synes det er ubehagelig å ta i mot skryt, og ikke vet hvordan de skal respondere. Kanskje har det røtter fra en gammel tankegang om at “du må ikke tro du er noe”, og ved at du tar i mot et kompliment, så tror du nettopp det. Eller at man rett og slett ikke er enig i anerkjennelsen. En vanlig reaksjon som oppstår når man gir et kompliment er røde kinn, en kropp som vrir seg som en pastaskrue og det presses ut: “Neeeii, jeg er ikke pen. Eller flink. Eller kul.”

Okey, her er det 5 punkter jeg ønsker å rydde opp i:

1. Jo, JEG synes du er pen, flink og kul – og det er min mening. Jeg ville ikke sagt det hvis jeg ikke mente det.

2. En måte å ta det i mot på er: “Tusen takk, det var hyggelig”. Det betyr hverken at du er enig eller uenig, men du takker for en raus tilbakemelding. Er du enig kan du eksempelvis si: “Ja, ikke sant? Det synes jeg også – tusen takk!” Er du ikke enig kan du si: “Jøss, synes du det? Det har ikke jeg tenkt på, men det er veldig hyggelig at du sier.”

3. Ved at du sier “Neeeii, det er jeg ikke”, kan dette tolkes som følgende: Jeg som gir komplimentet vet ikke hva jeg snakker om, og min mening betyr lite for deg. Mine komplimenter teller liksom ikke. Jeg kjente en gutt en gang som fikk et kompliment av ei jente. Hun syntes han var så kjekk. Etterpå fortalte han meg at det ikke betydde noe, og at han ikke opplevde det som et kompliment – hun var ikke pen nok. Say no more.

4. Jeg er raus og gir deg noe, men du tar ikke i mot.

5. Som et resultat av punkt 1-4 kommer  jeg ikke til å gidde å gi flere komplimenter fremover.

Autentisk

Jeg liker veldig godt mennesker som ber om en tilbakemelding. Da vet jeg hva personen trenger. Men det må være autentisk og uttrykkes tydelig: “jeg vil gjerne ha litt skryt for at jeg har vasket hele huset i dag”, eller “nå trenger jeg litt oppmerksomhet og en positiv tilbakemelding”. Flott, det gir meg muligheten til å kunne gi deg akkurat det.

Ofte glemmer man å skryte og tenker at personen man beundrer, vet det selv. Det gjør de ikke alltid. Det er helt herlig med mennesker som jeg vet hvor jeg har. Men det å hinte gjør meg forvirret, og gjør at jeg får lite lyst til å skryte. “Jeg har vært på ferie i to uker, og da jeg kom hjem passet denne buksen, faktisk den samme buksen som jeg brukte da jeg var 14 år. Og ellers var ferien helt fantastisk.” Hva er hensikten med denne historien? At du har hatt en fin ferie, eller vil du at jeg skal si: “Jøss, får du på deg den buksen- har du gått ned i vekt? Du ser veldig godt ut.”

Også har du komplimenttyvene: “Ååå, du er så pen og jeg er så stygg…!”

“Nei, du er ikke stygg!”

“Synes du ikke? Tusen takk.”

Jeg liker å gi komplimenter. Men hinting – det kan du få gratis av meg. Vær heller ærlig å si: “i dag føler jeg meg så lite opplagt og attraktiv, det er ingen god følelse.” Det er så mye mer realt å tørre å være sårbar og uttrykke at du trenger litt oppmerksomhet.

Da jeg bodde i USA, opplevde jeg en komplimentkultur  jeg skulle ønske vi hadde mer av her hjemme. Der kunne forbipasserende utbryte: “Oh, I love your shoes!” For deretter å smile og gå videre. De ønsket ikke noe mer av deg, enn bare å skryte av skoene dine. Da jeg prøvde samme prosedyre her i Norge, så jenta bare skeptisk på meg og småløp videre. Det var akkurat som hun trodde jeg skulle legge henne i bakken, vri av henne skoene og stjele de. Og det ble faktisk fristende etter å ha sett reaksjonen hennes.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s