Dum eller modig?

I vårt samfunn er det en tynn linje mellom det å være modig og det å være dum.

Gjennom hele min skolegang ble det predikert at det var viktig med en utdannelse. Tall og matematikk var en vinner, politikk og samfunnsvitenskap var gode nummer to. Derimot skuespiller, gründer, fotballspiller, musiker og kunstnere var mer av det risikable slaget. Det var rett og slett yrker uten en sikker fremtid.

Da vi på barneskolen ble spurt om hva vi ville bli når vi ble store, var det filmstjerne, fotballspiller og astronaut som var vinnerne. Jeg ville bli jagerflypilot, noe som sikkert falt under samme kategori.

Da vi søkte videreutdanning etter endt russetid, var det ingen som søkte seg til en skole hvor de verken kunne reise til månen, sparke ball eller spille teater. Sannsynligvis handler det om at man rett og slett endrer mening etter hvert som man blir eldre.

Det finnes mange andre yrker som man kanskje synes er morsommere, mer interessante og hvor man er sikret en stabil økonomi. Men jeg er også redd det handler om hvordan vi i 12 år blir sluset gjennom et skolesystem som dreper drømmene, kreativiteten og modigheten til å skille seg ut.

Gjennom barndommen forbereder vi oss til å bli voksne. Vi lærer oss å bli kritiske, analytiske og vurdere risiko. Den negative konsekvensen av dette er at vi blir oppdratt til å tenke likt, mene det samme og ta de såkalte ”kloke” valgene. De kloke valgene handler om å velge de yrkene hvor vi er sikret jobb med stabil økonomi. Altså, det kloke er å følge hodet og næringslivet. Ikke hjertet. Eller magefølelsen.

Og det er her jeg begynner å undre, hvor går linjen mellom det å være modig og dum?

For noen år siden overhørte jeg en samtale mellom far og sønn, hvor sønnen ville søke teaterhøyskolen. Faren mente sønnen både var naiv og dum som ikke tenkte på hvor usikker fremtid han da gikk i møte. Det finnes mange slike yrker. Yrker hvor det er svært få jobber og med usikker økonomi.

Idrettsutøver, danser, skuespiller, forfatter, kunstner og gründer. Dette er alle yrker med høy risiko. Er man da naiv og dumdristig hvis man likevel trosser anbefalingene fra andre folk, og satser?

Det ironiske er at hvis man likevel lykkes i å bli en kjent kunstner, eller skaper en suksessrik bedrift, da blir man plutselig invitert til Skavlan og blir hyllet som en modig person.

Så på hvilket tidspunkt går man fra å være naiv til å bli modig? Og er du modig hvis du hopper av skolen, satser alt på fotballkarrieren, men mislykkes? Eller er du da bare naiv og korttenkt? Må du rett og slett lykkes for å bli betegnet som modig?

Handler ikke modighet om å tørre og ta de valgene ikke alle andre tar? Handler det ikke om å tørre og feile? Om å tørre og gå mot strømmen? Prøve det uprøvde? På hvilken lyspære gikk Thomas Edison fra å være dum til å bli modig? Eller genial? Da Thomas Edison fikk spørsmålet om han hadde fått noe gjennombrudd på sin oppfinnelse, svarte han: ”Ja, jeg har funnet 1000- vis av måter som ikke fungerer.”

Etter 10,000 forsøk lyste glødelampen. Ingen skal beskylde mannen for ikke å være tålmodig i hvert fall. 

Vi må bli flinkere til å fortelle barn at de kan velge det de har lyst til. Støtte ungdom som vil studere fag som ikke alle andre velger. Vi må oppmuntre hverandre til å satse på det vi tror på og til å følge drømmene våre.

Hvis ingen tør å ta sjansen, så vil vi plutselig stå igjen med et latterlig homogent samfunn. I tillegg får vi en kultur hvor det ikke er lov å feile.

Lev som en rockestjerne – tør å satse alt, gjør det du tror på, del, vær raus, vær stolt, vis at du har selvtillit og gi 100%!