Bunkerser og marsipankake

Jeg har en onkel som er litt annerledes. Han sier ting som det er. Han er ikke så opptatt av å hinte eller snakke i koder. Du vet hva han mener og hvor du har ham. Da han var liten satt han en dag i bilen og så ut av vinduet. Han smilte bredt og var rett og slett veldig fornøyd med tilværelsen. Så sier han plutselig høyt: ”Æ e så misunnelig på meg sjøl!” Det har blitt mitt favorittuttrykk. Du har det ganske greit når du er misunnelig på deg selv.

Ida og onkel

Det er i disse dager stort fokus på lykke. Jeg er stor fan av positiv psykologi og er overbevist om at ”lykkefølelsen” er noe man kan øke, gjennom å trene bevisst på det. Men jeg er redd ordet “lykke” oppleves som litt overfladisk. Jeg liker det engelske ordet “happiness” bedre, fordi det har en bredere betydning. Fra tidligere har lykke beskrevet en tilstand og en evig jakt på materielle ting og sosial status. Litt som “The American Dream”. Det handlet om å få seg god jobb, sterk økonomi, hus, hage og kone med stakitttenner. I Norge i dag har de fleste både hus og god jobb, men hvorfor er vi fortsatt ikke helt fornøyde? Er det nederlaget over å innse at man har alt man trenger, men fortsatt føler at man mangler noe?

Lykke er relativt. Vi sammenligner oss alltid med andre og det vil alltid være noen som har raskere bil, høyere lønn og større gressklipper enn oss selv. Vi mennesker er alltid på vei mot Soria Moria. Sannheten er at Soria Moria ikke finnes. Det er som et gullslott vi aldri kommer til. Det finnes alltid en ås bak åsen. Vi kommer aldri til å bli lykkelige hvis vi kun sammenligner oss med andre og fokusere på ting vi ikke har. Det blir et evig jag.

Min onkel jobber som rørlegger. Han er faktisk den flinkeste i gata. I tillegg har han en hobby på fritiden hvor han rydder bunkerser fra 2. verdenskrig. Han tømmer de for søppel og skrot og får de til å se riktig så hyggelige ut. Så hyggelig som et sementhull kan se ut. Han fikk store avisoppslag i lokalavisa og en stor utmerkelse for sin frivillige innsats. I tillegg ble han i 2007 nominert til “Årets blide og hyggelige medarbeider” av sine kolleger. Han ble invitert til Oslo for utdelingen. Noen dager senere kom mannen tilbake og lyste som en sol. Det hadde vært så gøy! “Så du vant prisen da”, spurte jeg. “Nei, men han hadde fått bo på Bristol Hotell, spist marsipankake og møtt så mange hyggelige mennesker!” Lykke er relativt. 

I positiv psykologi er det å ha et godt liv å kunne bruke dine signaturstyrker hver dag for å produsere autentisk lykke og tilfredsstillelse. Takknemlighet og tilstedeværelse er to nøkkelord. Det handler om å sette pris på de små tingene. Ting som vi kanskje tar som en selvfølge. Har du dekket primærbehovene og har en økonomi på et visst nivå, blir du ikke lykkeligere av å være steinrik. Følelsen og opplevelsen av lykke kommer ikke utenifra. Det kommer innenifra, og den gode nyheten er at det ikke bare handler om gener. Det kan faktisk trenes på og vi kan selv endre nervebanene i hodet og lære oss å tenke mer positivt. Takknemlighetsdagbok er et godt verktøy. Da fokuserer man på noe positivt, i tillegg setter man en fot i bakken og anerkjenner hvor man er, og hvor greit man egentlig har det. Studiet viser at de som skriver takknemlighetsdagbok opplever en markant økning av lykkenivået enn de som ikke gjør det (Emmons & McCullough, 2003). 

Vi har nå satt i gang en kampanje i Brainwells hvor hver person skal sende 1 postkort hver måned til mennesker som har gjort noe vi er takknemlige for. 12 postkort hver, 36 kort til sammen. Det blir retro-versjonen av smiley, eller den analoge måten å gi en ”like” på. Vi blir mer tilfredse og forhåpentligvis blir mottakerne fornøyde. Det skal sive takknemlighet ut i landet.

Jeg er veldig takknemlig for å ha en onkel som gir meg nye perspektiver på livet, og som er flink til å sette pris på de små tingene. Og det er lov å være misunnelig på seg selv. Det er til og med lov å si det høyt. Han skal få mitt første postkort.