Hva skulle vi gjort uten dere?

Jeg vil hedre en yrkesgruppe. Jeg vil løfte frem noen mennesker som gjør en utrolig viktig jobb, og som har et enormt ansvar. De lærer små mennesker forskjell på rett og galt. De lærer dem å addere og subtrahere. De lærer dem hvordan de skal oppføre seg og vise omsorg for hverandre. Denne yrkesgruppen gjør dem klare til å møte det voksne liv. I dag er det lærernes dag.

De fleste av oss har en lærer som vi minnes med en positiv følelse. En person som gjorde en forskjell, og som vi lyttet litt ekstra til. En person som satte spor og som ga oss kunnskap og verktøy som gjorde oss sterkere. Jeg har faktisk tre lærere jeg vil trekke frem. En barneskolelærer med navn Kirsti, som viste omsorg, og snakket til oss barna som om vi var voksne. En videregåendeskolelærer, som gjorde at jeg valgte en samfunnsvitenskapelig vei videre. Og Rob Willer, en professor på University of California, Berkeley, som var så dyktig at han klarte å lære oss tunge psykologiske teorier på en så genial og humoristisk måte, slik til at hele klassen fikk toppkarakterer.  

Jeg er heldig som har mange venner som er lærere. Det er mennesker med stor omsorg, kreativitet og en modighet. De tør å tenke nytt og tar ansvaret de har veldig alvorlig. Noen tar til og med seg hjerteskjærende historier og bekymringer for sine elever med seg hjem. De tar kampene med foreldre som svikter og de lærer elevene om alt fra blomsten og bien, til Pytagoras.

En av mine beste venninner er en av de flinkeste lærerne jeg vet om. Hun er et sjeldent rettferdig menneske, og veldig opptatt av å lære bort gode verdier. Hun bryter inn når noen har det vanskelig, og trekker inn de som faller utenfor. Hun er for sine elevene, som Kirsti var for oss. Hun undervurderer ikke barna og i tillegg viser hun stor omsorg. For noen uker siden leste hun opp en historie om en lærer som endret en hel klasse.

http://www.bt.no/eilertsen/Larer-Bjorndals-metode-1755029.html

http://www.washingtonpost.com

Øyvind Bjørndal, en mann som tok et oppgjør med de elevene som ”bare” så på når noen ble plaget, frosset ut eller mobbet. For de færreste er mobbere, men det er dessverre altfor mange som lar mobbingen fortsette, uten å bryte inn. De er bare vitner. Selv om denne historien beskriver en hendelse fra en ungdomsskole, er den dessverre også aktuell i arbeidslivet. Det finnes for få ”sosiale whistleblowers”. Det er fortsatt arbeidsmiljøer som er preget av frykt, utfrysing og mobbing. Den eneste forskjellen er at de som mobber nå kanskje er kledd i dress og veier 80 kilo, istedenfor Ragazz-bukser og har ”reggis”.

Jeg tror at dyktige lærere bidrar til å utdanne en generasjon mennesker med høy emosjonell intelligens, som tror på omsorg og deling. Jeg vil derfor hedre Gunhild, Ingri, Petter, Sivert, Lars, Ingvild og Trine. Jeg vil løfte frem Lena, Marie og Roar. Dere er helt avgjørende for fremtidens arbeidstakere og kunnskapsbærere. Dere gjør en rørende og viktig jobb!