Jeg er positiv, ikke dum

Jeg er positiv, blid, blond og snakker om arbeidsglede. ”Hun må jo være både naiv og litt mindre smart. Hun er jo nesten litt gla-kristen. Hva vet vel hun om livet?”

For det første. Jeg er ikke kristen. Verken glad- eller sur-kristen. Og jeg vet MYE om livet. Jeg vet hvordan det er når det er helt mørkt. Jeg vet hvordan det er å kjenne seg helt maktesløs, svak, sårbar og liten. Jeg har opplevd mer enn mange andre på min alder. Jeg har jobbet meg gjennom flere utfordringer og klatret over flere fjell enn de fleste jeg kjenner. Det er nettopp derfor jeg er så positiv. Fordi jeg vet to ting: 1. Jeg taklet motstanden, overlevde og kjenner meg sterkere og levedyktig 2. Det er mye å være takknemlig for.

Jeg har helt bevisst tatt et valg om hvordan jeg vil møte hverdagen. Jeg har bestemt meg for hvilke briller jeg vil se verden igjennom. Og det er et valg man regelmessig må ta. Det er faktisk sånn at det er mye lettere å være skeptisk og negativ. Hjernen fungerer slik at den alltid skanner etter feil. Det kommer trolig av at hjernen har utviklet et alarmsystem, slik at vi ubevisst leter etter farer. Historisk sett ble man fort spist og utsatte flokken for fare hvis man ikke var skeptisk og kritisk.

Positivitet og optimisme er derfor blitt et tegn på svakhet og dumskap. Graden av positivitet er også arvelig betinget. Det vil si at noen rett og slett er født mer positive enn andre. I så tilfelle ville jeg definitivt blitt spist i ung alder. I følge min mor er jeg skrudd sammen særs blid, og med en grunntone av optimisme. Jeg er faktisk så sjeldent i dårlig humør, at jeg ved flere anledninger har fått kommentarer som ”jeg umulig kan være så glad hele tiden. Det må være falskt og påtatt.” Jeg later ikke som. Ikke ta fra meg muligheten til å være i godt humør. Og ikke kritiser en av mine beste egenskaper, som faktisk er den egenskapen som gjort meg til en fighter, og fått meg dit jeg er i dag.

Den gode nyheten er at alle mennesker kan endre tankemønster. Min kjære søster, Ida, er nok i utgangspunktet født litt mer pessimist og skeptisk. Da hun var liten minnet hun om en liten ”Ludvig” i Flåklypa. Det kan være farlig det. Men Ida tok et valg om å tenke annerledes, lærte seg ulike teknikker for å endre tankemønsteret. I dag er hun minst like positiv som meg. Det handler rett og slett om å ta et bevisst valg om hvordan du vil møte verden. Og det er aldri for sent å endre det.

Men det skal legges til at selvom jeg ofte er glad og positiv, betyr det ikke at jeg ikke har dårlige dager. Det har jeg. Jeg har et bredt spekter av følelser, og dager kommer i alle farger, men jeg velger å være mest på den lyse siden av skalaen. Det handler om å se muligheter istedenfor begrensninger. Løsninger istedenfor problemer.

Selv om Ida og jeg er like positive, er vi på mange områder veldig ulike. Ida tenker ofte godt igjennom ting før hun kanskje hopper, men risikerer å miste toget. Jeg hopper først, tenker etterpå. Rekker alltid toget, men det hender det både er billettkontroll og strømstans. Jeg er nok hakket mer godtroende og eventyrlysten. For noen år siden var vi alene på hytta. Det var midt på natten og plutselig banket det på døren. Ida løp ut på kjøkkenet og tok frem den største kniven hun fant. Jeg derimot spratt opp av sofaen og utbrøt i ren refleks: så hyggelig med besøk! Hadde dette vært i gamle dager, hadde nok dette vært natten da jeg ble ”spist”. Heldigvis var det bare to polske snekkere som arbeidet på nabohytta og som lurte på om vi ville drikke rødvin. Flaks. Vi takket pent nei.

Det å være negativ og kritisk er det sikreste og enkleste.

I tillegg får du ofte brukt uttrykket: hva var det jeg sa. Men jeg liker farmor sitt ordtak bedre: hvis du er negativ kan du risikere å få sorgen to ganger. Er du positiv er det stor sjanse for at du aldri får den. Jeg velger det siste.