Er du klar?

”Er du klar, Julie?”
Jeg står 5 meter over det turkise bassengvannet. Kulden fra den kalde betongen får beina mine til å dirre under meg. Den lysegule badedrakten og gåsehuden får meg til å se skremmende lik en nappet kylling. ”Ja, jeg er klar”, får jeg presset frem mellom klaprende tenner. Pappa griper hånden min. Så hopper vi.

Det er 23 år siden jeg hoppet fra 5 -metern i Nadderudhallen. Nå er jeg tilbake på stupebrettet. Jeg gjenkjenner den samme følelsen av frykt, mot og nysgjerrighet. Jeg står på kanten og er igjen klar for å hoppe. Men under meg er det ingen vann.
For noen uker siden valgte jeg å slutte i jobben. Jeg kjente ikke lenger noen mestringsfølelse og arbeidsgleden minket. Jeg var rett og slett ikke der jeg ville være lenger. Etter en fantastisk spennende og lærerik tid i Brainwells, var det nå på tide å gå videre. En drømmejobb betyr ikke nødvendigvis at det er et sted du skal være for alltid. Det kommer nye drømmer og nye jobber. Etter en fin avskjed krøp jeg inn i skallet mitt. Jeg måtte tenke etter hva jeg ville gjøre. Jeg hadde en klar følelse av hvordan jeg ville ha det i neste jobb, jeg klarte bare ikke å se for meg hvordan det så ut. Etter noen dager gikk det opp for meg hva jeg skulle. Men det var så skummelt at jeg lot det gå enda et par dager før jeg sa det høyt.

For 12 år siden inngikk min søster Ida, og jeg en avtale om at vi skulle jobbe sammen. Vi skulle bruke den kunnskapen, lidenskapen og nysgjerrigheten vi hadde for mennesker, til å gjøre et prosjekt. Vi skrev avtalen på en krøllete serviett, og undertegnet med sirlig skrift. Dato for prosjektstart var 2017. Vi var nå 3 år foran skjema. Ideen var i utgangspunktet å lage et senter, eller et sted hvor vi kunne jobbe med menneskers selvfølelse og selvtillit. Vi ville jobbe med psykologi og coaching, og hjelpe andre med å ta ansvar for egen mentale helse. Gjennom å bruke vår egen erfaring og historie, blande det med akademisk kunnskap og kompetanse, ville vi dele dette med andre. Vi ville være til inspirasjon. Men jeg kjente jeg ikke var klar for å klippe sløyfen av et eget senter enda. Ikke hadde jeg nok å komme med, og ikke hadde jeg særlig lyst heller. Ikke enda. Ida hadde jo akkurat begynt i næringslivet og jeg hadde trukket en billett til karrierekarusellen. Det var nå det begynte. Det var nå jeg måtte være klok å bruke den billetten godt. Det fantes så mange spennende stillinger der ute som kom til å føre meg høyere oppover. Men jeg ville ikke oppover. Jeg ville ikke kjøre mer hest på karusellen. Jeg ville følge drømmen min. Og jeg ville gjøre det nå.

En kveld vi satt i sofaen og så på tv, sa jeg det høyt:
“Jeg tror jeg har lyst å gjøre prosjektet vårt nå jeg…”
“Du mener jobb-prosjektet vårt?”
“Ja.. jeg vet ikke helt hvordan vi skal gjøre det. Jeg har ikke lyst å starte et senter, men kanskje vi kan gjøre det på en annen måte? Det eneste jeg vet er at jeg vil ha med deg.”
Jeg ser bort på henne med spørrende øyne. Det er 100 grunner til at det ikke passer å gjøre det nå. Dette var året vi skulle kjøpe hver vår leilighet. Dette er tiden hvor vi skulle satse på en solid karriere i et trygt og stabilt firma. Dette er året hvor det er spådd høyere arbeidsledighet enn på lenge.
”Jeg er med”, svarer Ida.
”Hæ, er du med? Seriøst?”
”Ja, selvfølgelig er jeg det. Det passer aldri. Det passer alltid. Vi gjør det!” 

Noe inni meg hadde håpet hun hadde svart bestemt nei, og sagt det var for tidlig. Men svaret hennes sender meg tilbake til Nadderudhallen. Jeg får den samme følelsen jeg fikk da pappa tok hånden min på stupebrettet. Det er ingen vei tilbake. Heldigvis.
Greit, jeg er klar, Ida. Nå hopper vi!

Er du nysgjerrig på prosjektet vårt? Følg oss gjerne på http://humansofhappiness.com/happy-people/ og fyll inn mailadressen din der, så er du være med på vår reise.

Jeg kommer til å fortsette å blogge litt her, men primært vil jeg bruke pennen min på Humans of Happiness-prosjektet, og jeg blir veldig glad om du følger meg dit:)