Verdens tøffeste pappa

Jeg har en fin pappa. Han er faktisk verdens fineste og aller beste. Intet mindre.

Morten Ottar Kildahl, også kalt MO blant venner, er en langt over middels blid og vennlig mann. Han er av den analytiske og lite kompliserte typen, samtidig som han har irriterende mye kunnskap om det meste. Dette er selvfølgelig kun irriterende hvis du ikke er på lag med han i Trivial Pursuit. Han har et stort hjerte, og alltid festens naturlige midtpunkt. Snakketøyet holder et høyt nivå, både hva gjelder vokabular, vitser og gode historier. Én side jeg liker ekstra godt med pappa, er at han alltid har vært lite opptatt av hva andre synes om ham.

Når man er liten er det populært å snakke om hvor sterk far man har, og at ”pappa’n min har større gressklipper enn faren din.” Min pappa var nok ikke den sterkeste i gata, og vi hadde ingen gressklipper, siden vi bodde i blokk – men han var tøffeste. Som i de fleste blokker er alle dørene klinlike, og dørene i vår blokk var brune. Sånne som de hadde på 80-tallets tannlegekontor og hvor døren fikk deg til å tenke på en rar miks av skarpe lyder og plastikkleker.
Pappa var ikke spesielt begeistret for fargen. Han syntes den var stygg og likte ikke at alle var like. Så en natt snek han seg ut i gangen og malte døren vår. Blå.

Havregrøten hadde ikke rukket å koke opp morgenen etter, før det ringte på døra. Det var styret som hadde sendt inn klage. Vel, det var egentlig fru Sivertsen over gangen som hadde ”satt kaffin i halsen”, som hun sa, da hun oppdaget nattens hærverk, og hadde meldt det videre til styret. Nå stod i hvert fall styreleder Kristiansen og lurte på hva i alle dager pappa drev med.
”Jeg likte ikke fargen så jeg malte døra blå,” sa pappa. ”Det er jo tross alt min dør.”
”Nei, teknisk sett er det ikke det. Alle dørene skal være like, og det var bestemt fra øverste hold, (altså 4 etasje) at alle skulle ha den samme brune fargen. Du får én uke på å male tilbake.”

Pappa malte aldri tilbake. Og det som gjorde saken enda mer komisk var at pappa bare hadde rukket å male étt strøk, så døren var egentlig ikke så fin og blå som malespannet tilsa. Det var en litt gusjen blanding av brunt og et blåskjær. Men han kunne jo ikke male et strøk med blått til, da hadde jo vi fått hele 4 etasje på døren. Og vi hadde risikert å drepe fru Sivertsen over gangen, for da hadde hun nok satt kaffen så langt ned i halsen at hun hadde strøket med.

Bilde pappa 60 år

Jeg husker jeg hadde mareritt om fru Sivertsen, Kristiansen og stygge dører i mange måneder. Jeg til og med gråt og spurte om pappa kunne male tilbake så vi slapp å være redd for naboene våre. Pappa sa at det var ingen fare, han skulle gjøre det en dag han hadde tid. Vi flyttet fra leiligheten noen år etter, og det siste jeg husker var den blå-brune døra i oppgangen og at jeg tenkte hvor stolt jeg var over å ha nabolagets tøffeste pappa. Verden trenger flere fargerike dører.

Gratulerer så mye med 60-års dagen, pappa – jeg er veldig stolt av å være datteren din og er veldig glad i deg.

One thought on “Verdens tøffeste pappa

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s