I dag vil jeg hedre en yrkesgruppe som jeg har vært så heldig å bli bedre kjent med det siste året. Det er et yrke du ikke velger hvis det er viktig for deg å bikke en million i året. Det er heller ikke en jobb du vil takle hvis du er redd for kropp og alt det som hører med. Men det er en veldig viktig og ikke minst, meningsfull jobb. I dag er det hjemmesykepleiernes dag.
For et år siden hadde Ida og jeg akkurat startet Humans of Happiness, og for å få endene til å møtes valgte jeg å jobbe som hjemmehjelp ved siden av. Jeg visste på forhånd at jobben innebar hjemmebesøk til mennesker som trengte hjelp, men hva dette betød i praksis visste jeg lite om.
Etter den første uken var det spesielt to ting som slo meg:
- Hvor enormt viktig jobb mine kolleger gjorde. Hadde det ikke vært for at hjemmesykepleiere og hjemmehjelper reiste rundt til hver bruker og hjalp dem med å ta på støttestrømper, gi medisiner, dusje, vaske hår, ta på klær, lage mat og støvsuge, hadde de blitt satt på institusjoner.
- Hvor utrolig meningsfull jobben var, og hvor god følelse man kunne få av å hjelpe andre mennesker. Jeg visste at det kunne kjennes bra å være en ressurs for andre, men ikke at det skulles oppleves så fysisk og kroppslig godt. Lykkehormonet, Oxotycin, steg rett til værs.
Alle jobber har en stillingsbeskrivelse man skal følge, og dette yrket er intet unntak. Det er regler som skal holdes. En av utfordringene til hjemmesykepleierne er tiden de skal bruke på hvert besøk, og hva tiden skal brukes til. Her er det vedtakene som hver og en bruker har fått som avgjør omfanget av besøket. I andre yrker har jeg ofte hørt ansatte si “den oppgaven gjør jeg ikke, det står ikke i stillingsinstruksen min”. I hjemmesykepleien derimot finnes det mange rørende historier hvor de ansatte har gått utover instruksen. For eksempel på lille julaften da tre kolleger kjøpte inn julekaker og pyntet hele huset til en bruker som satt i rullestol, og som ikke hadde familie. Eller da en kollega hadde med seg kam, saks og krøllruller, fordi brukeren ikke hadde mulighet til å komme seg til frisøren.
Før jeg startet i hjemmesykepleien var det meste jeg hadde lest kritikk av et system som ikke fungerte, skremselshistorier av eldre som hadde blitt borte og mennesker som var blitt glemt. I etterkant slår det meg hvor feil bilde jeg hadde av disse menneskene og hvor mye skryt de fortjener. Hvorfor kan ikke media dele litt mer av solskinnshistoriene? Det er absolutt de det er flest av. Ja, det finnes ansatte som ikke gjør en god nok jobb, ja det finnes flere tilfeller hvor systemet svikter og hvor det gjøres feil, som i alle andre yrker. Poenget er at hjemmesykepleiere og hjemmehjelper gjør for det meste en fantastisk jobb. De passer på at moren din får riktige medisiner, kler på faren din, følger opp datteren din som har ME eller kreft og lager middag til bestefaren din. De passer på når du selv ikke har mulighet.
Det fortjener stående applaus.
Tusen takk for at jeg fikk jobbe sammen med dere dette året.
Lysthode 