Sosiale medier – en arena for engasjement og fellesskap

Det var den uka. Den uka hvor jeg plutselig oppdaget hvor mye omsorg og omtanke det var i byen min, landet mitt og generelt oss mennesker imellom. Jeg hadde aldri trodd at det var gjennom sosiale medier jeg skulle få troen tilbake på menneskene. Sosiale medier som ofte blir forbundet med en arena for navlebeskuelse og individualisme. Men det var en gruppe på Facebook som skulle bli en metropol for raushet, felleskap og engasjement.

Til daglig klikker jeg meg innom nettaviser og ser nyheter, og innbilder meg at jeg er oppdatert. Og nesten hver gang sitter jeg igjen med en emmen smak i munn. Det står jo så dårlig til med denne verden. IS sprer seg som en parasitt i jakten på et herredømme. Det kappes av hoder, det steines kvinner, barn mobbes i hjel, det utryddes folkegrupper, aksjemarkedet stuper og ifølge Amnesty er 59 million mennesker på flukt. Primært syrere. De drukner i et forsøk på å få et bedre liv, mens avisenes kommentarfelt overfylles av eder og galle om at døde mennesker forurenser Sydens badevann.

Sakte, men sikkert begynner jeg å tro at det faktisk ikke er mer håp for en bedre fremtid. At verden har nådd et punkt hvor vi bare er opptatt av å klippe hekken og at empatien og omsorgen drukner sammen med desperate mennesker i Middelhavet. Vi bryr oss ikke lenger. Jeg kjenner apatien slår inn. Jeg kan ikke redde alle på flukt, og i ensomhetens engasjement konkluderer jeg med at jeg like godt kan sitte helt stille. Ikke gjøre noe. Det står tydeligvis så dårlig til med Tellus 2015 og med ingen som bryr seg, er det nytteløst.

Så skjer det noe. Det opprettes en gruppe på Facebook med tittelen ”Refugees welcome to Norway”. En gruppe som vokser fortere enn lemen i parringstid. I skrivende stund nærmer vi oss 70.000 medlemmer. Det skapes et forum hvor det samles mennesker med empati, giverglede og engasjement. Det deles artikler, bilder og tiltak som gir troen tilbake på menneskene. Det er et tverrkulturelt forum hvor kjernen i mennesket, som inneholder kjærlighet, varme og deling, er større enn etnisk bakgrunn, sosial status og politiske standpunkt. Det deles ideer og prosjekter, hvor alle kan bidra på ulike måter. Enten det er å lære bort norsk, strikke sokker, bake boller, være verge, gi helsesjekker, låne bort hus og hytter. Og i det du tenkte, dette er jo helt utrolig, dette kan jo ikke bli bedre, så kommer næringslivet på banen, og det lånes ut hotellrom, trailere, fly, og det deles ut intimartikler, klær og topprestauranter stiller med varm mat.

Jeg tar meg selv i å strigråte mens jeg leser innlegg, om for eksempel den eldre damen på 72 år som har bakt boller, men som ikke klarer å komme seg til mottaket, og lurer på om noen kan levere baksten for henne. Engasjementet og givergleden går langt utover landegrensene. På Island, hvor myndighetene hadde bestemt bare å ta inn 50 flyktninger, har 16.000 frivillige stilt sitt bopel til disposisjon. I Østerrike og Tyskland tas de nyankomne i mot med applaus! Jeg klapper av glede. Av håp og stolthet over å leve i en tid hvor det oser av den sterkeste urkraften i oss – kjærlighet og omsorg.

Jeg er smertelig klar over at det finnes fortsatt krig, grusomheter og undertrykkelse i nåtid. Jeg er ikke naiv og man skal lukke øyne for det. Tvert i mot. Jeg mener vi absolutt skal gjøre noe. Men vi trenger å vite at vi har muligheten til å handle. Og den beste måten å få i gang det på er å gi mennesker en følelse av at det nytter. At de kan bidra til å faktisk gjøre en forskjell for et annet menneske. Da trenger vi en plattform som for eksempel denne facebook-gruppen. Sosiale medier, er folkets medier – og er dermed blitt en mer interaktiv og løsningsorientert forum. Det har et bredere og mer variert innhold enn nasjonale medier. Hvis vi bare blir utsatt for hvor mye elendighet det finnes i verden, skaper det hjelpeløshet og apati. Derimot, med et litt mer nyansert bilde av verden, kan det skape mer håp, engasjement og handlingskraft.

Det var den uka jeg opplevde hvilken enorm makt og påvirkning vi mennesker har, om vi bare står sammen. Sosiale medier blir en arena hvor vi får mobilisert dette.
Tusen takk ”Refugees Welcome to Norway”- jeg trengte å se synlig engasjement og varme, det gir meg håp, som igjen er de beste antioksidantene mot apati og ignoranse.