Slipp magen fri

Jeg leide ut et rom til min leieboer i november. Lite og koselig, og svært sentralt. Men jeg tror han har blitt varm i trøya, for nå har han bygd ut. Den lille koselige ett-romsen har plutselig blitt en tre-roms. Veranda og vinterhage rundt hele leiligheten. Det ser faktisk ganske kult ut. Det morsomme og litt fascinerende med å få veranda eller mage, er at det har skjedd noe med hele selvtilliten min, og holdningen til livet.

Da jeg var liten, kanskje tre-fire år, hadde jeg en deilig, myk, barnemage som sto litt ut. Det var også i denne alderen jeg ikke var redd for noen eller noe. Helt bekymringsløs, med en herlig selvtillit og en tanke om at jeg kunne bli og klare akkurat hva jeg ville. Litt sånn Pippi Langstrømpe.

Jeg elsket å stå på scenen og benyttet en hver anledning til å kunne vise hva jeg kunne. Under en juletrefest med jobben til pappa, klatret jeg to og et halvt år gammel, opp på scenen midt under et show, og lurte på om jeg kunne få synge en sang. Ikke snakket jeg rent og ikke hadde jeg en vakker sangstemme. Jeg husker ikke hva jeg tenkte, men noen dypere konsekvensutredning hadde jeg tydeligvis ikke utviklet. Synge hadde jeg lyst til, så jeg gjorde det. Litt mangel på selvinnsikt kan det jo også ha vært.

I voksen alder har jeg ofte tenkt at denne barnemagen jeg hadde, var et symbol på selvtillit og det å være trygg på seg selv. Det var tiden før jeg oppdaget at man skulle helst holde inn magen, slik at den var så flat som mulig. Så usynlig som mulig. I ungdomstiden la vi ofte puter foran magen når vi satt i sofa, for å skjule at den la seg i folder. Noe den gjør hos de fleste når man sitter. Vi lærte oss de mest effektive mageøvelsene og mangel på flat mage var den kroppsdelen de fleste jenter hadde størst komplekser med. Jeg er til og med ”heldig” fra naturens side, hvis målet er å ha flat mage. Men selv jeg tar meg i å holde inn magen og slipper den sjelden ut.

Ikke bare har jeg brukt hele mitt liv på å holde inn magen, men jeg har også holdt inn mye av meg selv. Fokusert på å prestere, være best, kontrollert og innenfor boksen. I både antropologien og psykologien finnes det mye litteratur om at mennesket har et sterkt behov for å sette ting i bokser. Det handler om å sortere, og raskt avgjøre om noe er farlig og truende, eller kjent og trygt. En synlig mage blir kanskje sett på som noe ukontrollert, grenseløst og utenfor boksen? Som en gjærdeig som renner over kanten eller barn som fargelegger utenfor strekene.

Den flate magen er i vårt samfunn blitt et tegn på høy status, og blir assosiert med sterk kroppskontroll. Men kan det tenkes at det også er et symbol på at vi jenter er lært opp til å ikke ta så mye plass?

For meg har graviditeten fått meg til å slappe mer av. Kanskje er det fordi jeg kjenner jeg rett og slett ikke har kontroll over kroppen min lenger. Det er noen andre som har tatt over styringen og jeg har valg å overgi meg til det kaotiske og ukontrollerbare. Og det rare, men veldig befriende, er at jeg også har fått tilbake den herlige ubekymrede holdningen og selvtilliten til tre-åringen i meg. Ingenting er farlig, jeg er lite redd for å ikke være perfekt, lite redd for å feile og bryr meg ikke nevneverdig om hva folk synes om meg.

Jeg har til og med startet på et improvisasjons-kurs, noe som er, tro det eller ei, langt utenfor min komfortsone. Men det er det morsomste jeg har gjort på lenge. Og siden jeg fortsatt er pottekvalm og mye sengeliggende, er dette blitt ukas høydepunkt. Her handler det ikke om å være best eller innenfor boksen. Tvert i mot, og det er så fantastisk frigjørende!

Kanskje er det hormonene som spiller inn, slik at jeg er uredd og “gir bengen” i hva andre måtte mene om meg. Kanskje har jeg bare blitt eldre. Men uansett har min voksende mage fått meg selv til å tørre å gjøre ting jeg ikke kan, og tørre å være sårbar og ny i noe. For er det noe jeg virkelig er ny og sårbar i, så er det jo det å være gravid og det å skulle bli mamma. Magen er en påminnelse om hva som kommer og en påminnelse om å ta mer plass.

Slipp ut magen, slipp deg selv fri.