Leieboer flytter ut

Om 3 uker går kontrakten ut med min leieboer.
Da har han vært der i 9 måneder. En venninne mente her for leden at denne tiden hadde  gått så fort. Da lo jeg høyt, for jeg trodde det var en morbid spøk. Fort? Syntes hun istiden også gikk fort? Eller ventetiden på telefon til Lånekassen?
For meg er denne leiekontrakten det lengste marathonet jeg har vært med på. Det føles ut som jeg har vært gravid i 2 år. Be en skilpadde sykle fra Nordkapp til Lindesnes. Det går fortere.

Jeg husker nesten ingenting fra desember til mars. Jeg har vært litt mer oppgående de siste månedene, men kan oppsummere svangerskapet med følgende glimt:
Oppkast
Podcast
Ribbe og julekuler
Oppkast
Liggesår på ørene
Utvask av leilighet
Flytte inn i nytt hus
Ekstrem sult
Halsbrann
Kvalme
Makspuls av å gå i trapper (!)
Nyse … og tisse litt på seg
Parkert inne og måtte krype inn gjennom passasjersiden for å få ut bilen på IKEA for magen min var for stor
Sliten og tungpustet
Sa jeg kvalm?

Den ekstreme kvalmen skyldes at jeg har diagnosen Hyperemesis Gravidarum, den rammer ca 1% av gravide. Sjeldent jeg er så heldig å være den ene prosenten av noe som helst. Synd det ikke gjaldt å vinne i Lotto eller hun ene som ikke har cellulitter. (Ja, for jeg har lest at det faktisk finnes noen få kvinner i verden som ikke har cellulitter. Det hadde vært noe!)

Det å være kvalm er noe ordentlig herk. Tenk deg å være skikkelig fyllesjuk. I 9 måneder. Kvalmen tar all energi og legger seg som et lokk rundt hodet. Hjernen er inntullet i et vått ullteppe. Det piper i øra, og det eneste du kan tenke på er hva i huleste du skal spise neste måltid. Du har to timer på deg mellom hvert inntak av mat, før du blir så kvalm at du kaster opp igjen. Men du klarer ikke å tenke en hel tanke en gang, så du blir liggende for lenge og ender med å drikke kefir og spise Ritz-kjeks.

Så skal du oppi alt dette komme deg til jordmor, lege og ultralyder. Her må jeg bare skyte inn hvor enormt takknemlig og imponert jeg er over norsk helsevesen! Har blitt så godt fulgt opp og tatt vare på. Og du vil jo liksom virke litt oppgående hos disse instansene. Men siden hodet mitt ikke virker som det skal med denne kvalmen susende rundt i kroppen, husker jeg nesten ikke hva jeg heter en gang.
Hvor mange uker er du på vei? Husket du å ta med urinprøve? Når hadde du siste mensen? Har du søkt om permisjonspenger? Har du noen spørsmål om amming? Tar du tran? Hvem er barnefaren? (Det husker jeg altså.)
Og der sitter jeg da, og stirrer uforstående på dem og mumler at jeg er litt usikker på akkurat det spørsmålet. De må jo bli litt i stuss når en kvinne på 32 år som ikke husker hvor hun bor, hvilket sykehus hun skal føde på og juger om at hun tar tran, snart skal ha ansvaret for et annet lite menneske.

Du tenker kanskje at det var en lang og trist oppsummering av et svangerskap? Det som kan være så fint, og at jeg ikke er takknemlig over å ha muligheten til å sette et lite menneske til verden? Å joda, jeg har ikke noe problemer med å se hvor utrolig heldig jeg er som kan få barn. Det er helt uvirkelig at jeg får lage en liten familie med verdens fineste mann. At inni denne ballongen av en magen lever det et lite menneske. Jeg skal bli mamma. Det gjør meg så varm om hjertet og ydmyk (og livredd), at jeg kan sprekke og gråte masse.

Men om jeg synes svangerskapet har gått fort? Nei, absolutt ikke.
Det å se på maling tørke, minutt for minutt, er en speedbåt i forhold.
Takk for nå kjære leieboer, det skal bli en glede å leke sammen uten å måtte dele samme bolig. Vi er nå klare for neste kapittel!

Gravid bilde PIP

PS: Det er ikke min øl.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s