En tøff start

Noen opplevelser endrer mer i deg enn andre. Noen situasjoner får det til å koble om i hodet, riste løs i marg og bein og endre fokus. Det er som en platespiller som får en dytt, og bytter spor. Den siste måneden har vært en sånn opplevelse, og de absolutt tøffeste dagene i mitt liv.

”Håper du Henry har mørkt eller lyst hår?” spør jeg Espen noen dager før fødsel.
Vi snakker om hvordan vi håper sønnen vår ser ut. Espens munn og øyevipper, min nese. Natt til tirsdag 25.juli kommer første ri og jeg jubler inni meg for at fødselen er i gang. Jubelen blir kort da jeg skjønner hvilke smerter en fødsel innebærer. 12 timer senere kan jubelen igjen slippes løs da vi får vårt første møte med leieboeren. Sønnen vår, Henry. Vi er i himmelen over det nye bekjentskapet og har stirrekonkurranse den første natten. Henry er en stille type, litt blek og slapp, men vi tenker den tøffe fødselen er årsaken til hans rolige vesen. Helt til vi hører de andre nyfødte hyle om kapp gjennom veggen på barselhotellet, og skjønner at kanskje sønnen vår er litt vel stille. Henry blir etterhvert enda roligere og slappere.

Dagen etter kontakter vi lege, og etter mange undersøkelser blir vi sendt til nyfødtintensiven. Mammahjerte begynner å slå fortere i frykt for at noe er galt.
Det kan ikke være noe galt. Ikke med vårt barn.
Blodprøvene viser at Henry har en infeksjon i kroppen, og jakten starter for å finne årsaken. Det snakkes om hjernehinnebetennelse, bakterier i forbindelse med fødsel eller forkjølelse. Det er tre dager siden fødsel og jeg har ikke sovet på fire døgn. Espen og jeg sitter i apati og stirrer på den lille gutten som veier tre smørpakker, som nå har sonde og ledninger koblet til hele kroppen.

Om natten forverrer formen hans seg og han klarer ikke å ta til seg næring. Det tas røntgen av magen. De leter etter luft i buken. De finner luft i buken. Det betyr at det finnes et hull i enten magesekken eller tarmene. Situasjonen begynner å bli alvorlig og det haster med operasjon. Ambulansen kommer og vi ser den lille gutten bli fraktet til Rikshospitalet, mens vi kjører etter. Med et tomt barnesete. Det var jo ikke sånn det skulle være. Vi skulle jo nå være på vei hjem, med en frisk gutt i baksetet.

På Rikshospitalet forteller de oss om operasjonen og at de må åpne hele magen, ta ut tarmene og lete etter hull. Akkurat som en sykkelslange som har punktert. Hvordan de skal behandle Henry kommer an på hva de finner og hvor hullet er.
Espen og jeg går inn i overlevelsesmodus. Vi har grått oss tomme, og går nå inn i en ny fase. Vi blir kalde, rolige og rasjonelle. Det skal ta rundt tre timer før operasjonen er ferdig. Livets tre lengste timer. Vi lager en plan for å ha noe å gjøre hele tiden. Det må ikke være noe tid til å la tankene og frykten ta over.

Det er et kvarter igjen da vi setter oss på venterommet. Det kjennes som vi venter på døden. Jeg går ut for å sette morsmelken jeg har produsert i fryseren, da jeg ser kirurgen komme gående mot meg i korridoren. Han går med lette skritt og plystrer. Plystrer!
Operasjonen har vært vellykket. Henry er født med et ekstra vedheng på tynntarmen som også hadde et lite hull. De har fjernet vedhenget, sydd igjen og renset buken. De fjernet til og med blindtarmen, som en bonus.

Vi tror den verste frykten er over og får endelig møte igjen den lille tøffe gutten. Men det å våkne opp fra narkose og komme seg igjen etter en så stor operasjon er ikke bare lett. De neste dagene sitter vi på intensiven og stirrer på en liten gutt som er koblet til slanger på alle kanter, som fortsatt sover i tung narkose med store doser morfin. Det piper i monitorer og vi følger puls, metning og livstegn fra sekund til sekund. Jeg kjenner jeg underbevisst bare venter på at det skal komme en lang pipelyd, mens vi ser pulsens graf flate helt ut og bevege seg som en vannrett stripe bortover skjermen. Som en bindestrek i livet, som forteller oss at vi hadde en sønn, i noen dager. Men Henry har ikke kommet for å være en bindestrek. Han er et stort utropstegn som kriger seg igjennom søvnapnéer og morfinrus.

Etter fire dager kan han flyttes til ny avdeling, og vi rykker nærmere en utskrivelse og hjemreise. Vi begynner å glede oss til å komme hjem og tør nå å tro at vi faktisk får bruk for barnesetet i bilen. Siste sjekk er øyelegen. Henry får bare åpnet det ene øyet, så det blir sendt en øyespesialist for å sjekke synet hans. Meldingen kommer kort og brutalt: Henry har et underutviklet øye og er derfor blind på dette. Jeg stirrer på øyelegen, og kjenner det suser i hodet. Jeg kjenner sorgen over at sønnen vår skal få unødvendig mange utfordringer. Som mor vil jeg bare at Henry skal få det så enkelt som mulig, livet er tøft nok som det er. Samtidig er jeg lykkelig over å ha fått Henry i gave to ganger uken før, så et blindt øye gjør jo egentlig ikke så mye. Han kan i hvert fall se, og etter å ha jobbet i Blindeforbundet vet jeg at manglende syn ikke trenger å påvirke livskvaliteten. Noen av de sterkeste, lykkeligste og mest interessante menneskene jeg har møtt er blinde på begge øynene.

Øyelegen avslutter med å si at siden Henry både har en underutviklet tarm og øye, må de sjekke om han kan ha en genfeil eller syndrom. Vi sitter igjen som store spørsmålstegn og kjenner det raser rundt oss. Syndrom? Genfeil? Vi går inn i to nye døgn med en redsel for at alt ikke er som det skal. Det skal tas nye blodprøver og MR. Dagene går med til å stirre på han med smaken av frykt gulpende i halsen.

Etter to døgn er svarene klare og den plystrende kirurgen er igjen mannen som skal overlevere det viktige budskapet om sønnen vår sin helse og fremtid. Også denne gangen kunne han ha plystret, for nyhetene og svarene er gode, ingenting er galt med Henry. Etter to uker på sykehus kan vi endelig sjekke ut. Vi kan reise hjem med en frisk sønn, og sammenlagt er vi en familie med 5 fungerende øyne, og det er slett ikke verst.

Jeg tenker tilbake på samtalen om vi ønsket en sønn med lyst eller mørkt hår, og kjenner jeg blir kvalm. Hvem i alle dager bryr seg om han har lyst eller mørkt hår? Vi brydde oss, noe jeg tror er veldig vanlig – helt til man opplever noe som får det til å riste i innvollene og får deg til å innse hva som faktisk er viktig. Man bryr seg om hårfarge når man tar alt annet som en selvfølge. Man diskuterer utseende og overfladiske ting helt til man innser hvor skjørt livet er og hvor heldige vi egentlig er. Jeg har hele tiden trodd det var en selvfølge å føde friske barn, men det er det absolutt ikke.

De siste ukenes sykehusopphold har gitt oss et innblikk i en verden jeg ikke visste om. Korridorer med syke mennesker som kanskje aldri kommer ut friske. Barn med alvorlige sykdommer og foreldre i konstant frykt for å miste det mest dyrebare de har. Vi har møtt familier som ikke er så heldige som oss, men fortsatt klarer å holde motet oppe og er imponerende sterke. Jeg er så enormt takknemlig for at vi kunne ta med oss verdens fineste (helt subjektiv selvfølgelig), tøffeste lille gutt hjem, og gleder meg til alle dagene vi skal dele sammen. For det er ingen selvfølge.
Velkommen skal du være Henry, du vant!