Hvis jeg hadde hatt en gullpokal hadde jeg gitt den til norsk helsevesen. Jeg ville bygd en pall, hvor de legene og sykepleierne jeg har møtt de siste ukene skulle stått på øverste trinn. For meg har dere vunnet, og dere fortjener den største pokalen og takken dere kan få.
Min familie har hengt mye på sykehus i sommer. Vi har vært der mer enn Fotballfrue har vært på treningsstudio. Hvis det hadde vært klippekort for hyppig besøk, hadde vi fått full uttelling. Kjøp to, få den tredje gratis. Og apropos gratis – vi har ikke betalt en krone.
Sommeren startet med en bestefar som skadet seg alvorlig i en fallulykke, noen dager senere fikk pappa hjerteinfarkt og uken etter fødte jeg en sønn som ikke var frisk. Sommerferien 2017 ble tilbrakt mellom hvite vegger. Vi vet at de serverer kjøttkaker på mandager på Bærum sykehus, at sykehusklovnene skaper latter på Rikshospitalet fem dager i uka og besøkstiden på Ullevål er mellom 19-19.45. Vi har fått innblikk i en verden vi ikke kjente til fra før.
Sykehushverdagen er som en hemmelig boble som er gjemt for omverden. Pasienter som rusler i sterile korridorer koblet til ledninger og stativ med drypp. Leger med alvorlige ansikter og raske skritt. Pårørende med forpinte ansiktsuttrykk. Du kan smake ekstrem frykt, lukte håp og høre sorg og lettelse.
Sykehusverden kapsler deg inn i det du entrer hovedinngangen, som en kokong. Og du håper du skal komme ut som en flyvende sommerfugl, og ikke bli fanget inne i mørket med avklippete vinger.
Dårlig PR
Jeg har vært pårørende til tre av mine nærmeste og selv vært innlagt i forbindelse med fødsel. Jeg har både vært statist, hatt birolle og hovedrollen på sykehusets scene. Jeg har vært øyevitne til hvordan sykehusene fungerer og er så imponert over menneskene der. Imponert og rørt over innsatsen til legene, sykepleierne og de ansatte. Media har gitt meg et inntrykk av at norske sykehus er en stor og kaotisk organisasjon, med leger som feildiagnoseringer, mislykket operasjoner og mangel på empati. Norsk helsevesen får dårlig PR og jeg sitter igjen med en følelse av at det er livsfarlig å bli syk. Jeg betviler ikke at mange mennesker har hatt dårlige opplevelser og at det gjøres feil, men samtidig må alle de gode historiene også løftes frem. Alle de fantastiske legene og sykepleierne som gjør alt de kan for å redde liv. De som holder deg i hånda, klemmer deg hardt og sier at dette kommer til å gå bra.
Tusen takk
Derfor vil jeg hedre ambulansesjåførene som fikk meg til å le da jeg livredd var vitne til pappas hjerteinfarkt og ikke minst kirurgen som fjernet blodproppen. Jeg vil hylle legene som reddet bestefar og sykepleierne som tålmodig har trent han opp igjen til å kunne gå.
Jeg tar av meg hatten for kirurgene, som med ekstrem presisjon, opererte den lille sønnen vår, og for at de i etterkant tegnet og forklarte hva de hadde gjort inni magen hans. Vi har tatt vare på den tegningen. For oss er det kunst av høy verdi.
Jeg vil takke de fantastiske sykepleierne på både Ullevål og Rikshospitalet som konstant overvåket Henry, og som til og med tok seg tid til å lage en liten bok med tekst og bilder fra sykehustiden. Så Henry en dag kan lese om disse dagene og skjønne hvorfor han har en fin søm på magen. En stor takk til jordmoren som la en kald klut på pannen min under fødselen, og heiet meg gjennom de verste smertene jeg har opplevd. En stor applaus til et velfungerende helsevesen som ga oss sykehotell, gratis mat, pleiepenger, parkeringsplass og tilbud av sosionom før vi hadde rukket å ta heisen opp i 4 etasje til barneintensiven.
Jeg vil løfte frem en yrkesgruppe som har vist profesjonalitet, effektivitet, empati, varme og tålmodighet. De er en del av et system som for meg har fungert som en nysmurt klokke. Jeg er så enormt imponert og evig takknemlig.
Verdens beste land
Vi som bor i Norge har trukket gullbilletten, og jeg er stolt over å være en del av en velfungerende velferdsstat som i verdenssammenheng er ganske unik. Hvis jeg noen gang har klagd over høy skatt eller stilt spørsmål om hva skattepengene går til, vet jeg nå svaret. Jeg skal holde kjeft og gledelig betale min del til dette spleiselaget. Dette sikkerhetsnettet vi har bygd opp sammen, er helt uvurderlig når man faller og trenger å bli tatt i mot.
Så hadde jeg hatt en pokal hadde jeg gitt den til dere, kjære helsepersonell. Som en beskjeden hyllest og et symbol på min enorme takknemlighet. Men jeg har ingen pokal, kun svømmeknappen og noen medaljer fra Sentrumsløpet og barneskirenn, så jeg bruker derfor dette innlegget som en slags “ord-pokal” for å fortelle at dere står øverst på min pall. Dere reddet sønnen vår og var der da vi var på vårt mest sårbare og svakeste. Dere reddet livet til pappa og bestefar. Dere fikk oss til å føle oss trygge i en situasjon hvor livet var alt annet enn trygt. Dere plystret da jeg kun hørte mitt eget hjerte pulsere av frykt i ørene.
Dere var der for oss. Tusen takk.
Lysthode 