Våg å skill deg ut!

Denne artikkelen er skrevet i 2013, da jeg var spaltist innenfor Karriere og Arbeidsliv i LW Magazine.

Som student fikk vi en oppskrift på hvordan kapre drømmejobben. Hvilke verv og jobber som ga oss den riktige karrieren. Dette gjorde meg skeptisk, for jeg er redd vi går glipp av mange muligheter ved å være for opptatt av å følge en mal. Våg heller å skill deg ut!

Jeg er nysgjerrig av natur, og liker å si ja til nye utfordringer. Det har resultert i at jeg har jobbet mange ulike steder, både lønnet og frivillig. Jeg har blant annet jobbet som nyhetsanker på amerikansk radio, spilt teater med funksjonshemmete, miljøarbeider på lukket psykiatrisk avdeling, spilt i reklamefilm, levert Aftenposten på natten, reist verden rundt som ledsager for Blindeforbundet og forsket på lykke blant Sherpaer i Nepal. For å nevne noe.

Det kan oppleves som forvirrende for en student å vite hva man vil eller kan jobbe med etter endt studietid. I hvert fall hvis man studerer samfunnsvitenskapelige fag som jeg gjorde. Jeg har lenge visst at jeg ville jobbe med relasjoner og organisasjonskultur, men ikke nødvendigvis i hvilken form eller jobb det skulle være. Selvom jeg er målrettet og tar bevisste valg for å nå de, ser jeg også verdien av å prøve og oppleve ulike ting. I mitt tilfelle har det gitt meg en helt unik mulighet til å møte nye mennesker og knytte verdifulle bekjentskap. Veien blir til mens man går.

Jeg har møtt mange fine, rare og spennende mennesker gjennom både studietid og arbeidsliv. Det er mennesker som har lært meg mye om meg selv, delt sin kunnskap, utfordret og støttet meg. Noen av disse har også blitt gode venner. Det er spesielt en venn som utmerker seg. Ikke fordi han nødvendigvis ga så mye av seg selv. Kanskje skyldtes det at han ikke var så pratsom, eller at han var laget av stoff og tilfeldigvis var en bamse. Men han var faktisk en av mine mest trofaste støttespillere. Da jeg jobbet i Jærradioen for noen år siden, fikk jeg ansvar for å skrive, produsere og gjennomføre morgenshowet på lørdager. Alene. Og dette var et litt annerledes morgenshow, for det varte i 5 timer. Fra 09.00 – 14.00 kunne du høre Frk. Kildahls litt nasale stemme, som prøvde å underholde sine lyttere.

En liten digresjon: Jeg hadde faktisk en kollega fra Ghana da jeg jobbet i Hjemmesykepleien, som sa jeg hadde så fin stemme.
”Å, synes du det?” sa jeg. ”Jeg har hørt den litt masete.”
”Ja, veldig masete og veldig fin”, svarte mannen.
Tror de har litt merkelig smak hva gjelder fine stemmer i Ghana.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg elsker å snakke. Enda bedre er det å få betalt for det. Men etter 5 timer blir til og med jeg lei. Lei meg selv. Tørr i ganen og tom i hue. Utfordringen var rett og slett at jeg ikke visste hva jeg skulle snakke om, og siden jeg var alene i studioet, var det vanskelig å føre en samtale, med seg selv.
Det var da jeg fant bamsen, min nye kompis, liggende i et hjørne. Jeg kalte ham Valen, siden det var i samme radiostudio som Kristian Valen hadde startet sin karriere. Jeg satte Valen foran meg og begynte litt usikkert en dialog. Eller monolog. Og det fungerte! Plutselig løsnet det, og jeg følte meg ikke så ensom og nervøs lenger. Jeg hadde en lytter!
Annenhver lørdag var Valen og Julie i studio. Radarparet. Da jeg sluttet var det som å si hadet til en nær venn. Det minnet om en scene fra Cast Away, hvor Wilson, volleyballen til Tom Hanks, blåser til sjøs.

Woman take a rest from hiking on the rock

Jeg tror på drømmer, og jeg liker å ha konkrete mål å jobbe mot. Jeg liker å vite hvor jeg skal. Men jeg tror det er viktig at man ikke er for konkret på hvordan man skal komme seg dit, da er jeg redd man mister mange unike muligheter og går glipp av mye bra folk. Det er ofte ikke før du ser tilbake at du skjønner at alt hadde en mening. Et steg på veien mot målet. En del av reisen. Steve Jobs kalte det Connecting the dots. Personlig føler jeg meg rikere etter å ha møtt ulike mennesker, jobbet forskjellige steder og prøvd nye ting, som kanskje ikke passer inn i ”planen”.

Jeg opplever at mange studenter får servert en ”oppskrift” på ting du må gjøre og steder du må jobbe, for å få den karrieren du ønsker. Det er jeg litt skeptisk til, både fordi hvis alle følger den samme oppskriften blir man helt like, og alle kan ikke få den samme jobben. I tillegg trenger vi ulikheter og variasjon. Tør å skill deg ut. Om ikke annet blir det mange morsomme historier av det.

Når jeg blir gammel skal jeg ha en stor fest. Kjempestor fest skal det være, med sånne fine lysballer i ulike farger, og det skal være et dekket langbord i en hage. Rundt bordet skal alle de menneskene som har betydd noe for meg og påvirket valgene jeg har gjort gjennom mitt studie- og yrkesliv sitte. Det skal blant annet være han som lærte meg å drikke Mc’Donalds-milkshake gjennom nesa, det skal være hun som sa jeg måtte slutte å undervurdere meg selv, han som lagde kaffe til meg hver pause, og han som brukte en hel natt på å lære meg hele den antropologiske historien. De som turte å ta sjansen på å ansatte meg som sin aller første medarbeider og han som ga meg kundeansvaret for et av Norges største klesmerker. Jeg skal invitere han som tok sjansen på at jeg kunne være nyhetsanker på amerikansk radio, og hun som sa antropologer aldri får jobb. Det ga meg enda mer lyst til å klare det. Og på enden skal Valen-bamsen sitte, som en stor hedersgjest. Det kommer til å bli en fin fest.

Party

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s