Jeg vil av denne karusellen

Verden spinner fortere og fortere. Når skal den stoppe? Når skal vi sette oss ned og puste. Ta en pause? Hverdagslivets karusell øker i omdreininger og jeg ser bare lysstriper fare forbi. Akkurat som et kveldsbilde av en motorvei, hvor alle bilene bare er fartsstriper i ulike fargenyanser.

Da jeg var 8 år, var jeg med mamma på tivoli på Momarkedet. Jeg har alltid likt karuseller. Mamma og jeg satte oss i en gedigen snurrende tekopp, og skulle ta oss en tur med Skjønnheten og Udyret. Jeg husker jeg lo i starten. Det kilte i magen og jeg kjente tyngdekraften presset meg bakover i setet. Men plutselig begynte den å snurre fortere og fortere, og jeg mistet kontrollen. Kvalmen prikket i halsen, og redselen spredte seg i hele kroppen. Jeg hylte stopp, mens jeg klamret meg til mamma. Mamma forsto alvoret og ropte til mannen bak spakene at vi måtte stoppe, men da snurret mannen oss bare enda fortere. Han trodde vi ville ha mer fart. Panikken steg og jeg kjente meg svimmel av skrekk. Jeg ville bare av, jeg ville ikke være med på dette lenger. Sett meg av for pokker!

Teknologien forenkler livene våre
Jeg synes hverdagen oftere minner meg om den karusellturen på Momarkedet. Samfunnet rundt meg snurrer nå så fort at jeg sliter med å følge med.
Vi lever i en tid med eksponentiel vekst. Vi er vant til å oppleve en lineær vekst og utvikling, så nå går det nå så fort at hodene våre ikke klarer å følge med. Med teknologi som spydspiss og driver av denne raske utviklingen, påvirker det livene våre på nye måter. Vi har idag mange teknologiske verktøy som gjør livene våre enklere og frigjør tid. Vi googler når vi lurer på noe, GPS leier oss gjennom landskapet, vi får lydbok og podcast intravenøst gjennom øret, Kolonial leverer varer rett hjem, legen kan konsultere oss i stua via videosamtale og ektemann kan kapres gjennom å sveipe til venstre. Så får vi plutselig mer tid. Dyrebar tid som vi kan bruke til hva vi vil. Og hva fyller vi den med? Jo, flere ting vi skal rekke. Flere opplevelser som vi får presset inn i en timeplan, som egentlig matematisk, ikke går opp.

Så istedenfor at teknologien har hjulpet oss til å få bedre tid, oppleves det ofte som om vi har fått enda mindre tid, og vi stresser enda mer enn før. Og når vi plutselig innser at vi har litt tid til overs, drar vi opp en skjerm og skroller frenetisk gjennom sosiale medier eller sjekker nyhetene. Vi kan ikke risikere å ha et pusterom som vi ikke fyller med nye implulser.

Telefon på t-bane

På t-banen forrige uke, var det kun én mann som stirret ut av vinduet uten skjerm eller øretelefoner. Han var blind. Resten av oss hadde klistret telefonene til panna. I det jeg skulle gå av la jeg merke til en høygravid jente som stod og klamret seg fast for ikke å falle. Ingen av oss hadde sett henne eller tilbudt henne sitteplass. Jeg skammet meg, og innså at egentlig var alle på t-banen blinde.

Effektivisering gjør oss utålmodige
De fleste bedrifter og organisasjoner jobber mye for å effektivisere og digitalisere sine prosesser. Som en konsekvens mistenker jeg tålmodigheten vår minsker for å vente eller ikke få hjelp med en gang. “Dette burde gå fortere! Jeg har ikke tid til å stå i kø eller vente. Det er så 2005. Skaff dere en chatbot som kan hjelpe meg!”
Vi føler ting ikke går fort nok. Vi roper til mannen som styrer karusellen, fortere, fortere! Og karusellen spinner raskere. Vi vil ha mer, mer ut av dagen, flere impulser, møte flere mennesker, oppleve flere steder. FOMO heter det. Fear of missing out. Men hva er det egentlig vi er redd for å gå glipp av? Eller handler det egentlig om at vi er redd for å få tid til å tenke? Tid til å kjenne etter hvordan vi har det? Eller verst av alt; tid til å kjede oss?

Teknologien utvikler seg raskere enn hjernens evolusjon
Hjernene våre er ikke skapt for hele tiden å motta stimuli. Den trenger en pause. Den trenger å koble helt av for å fungere optimalt. Vi trenger stillhet. Gjennom å hele tiden å fylle tiden vår med ytre impulser, tillater vi aldri å undre, filosofere eller dagdrømme.
Da blir det også vanskeligere å være kreativ og kjenne at vi gleder oss til noe.
Når var sist du satt på bussen og bare kikket ut av vinduet, uten musikk eller podcast? Når hørte du fuglene kvitre på vei til jobb? Når var siste gang du kjente at du kjedet deg og ikke tok opp telefonen? Når lå du på sofaen og bare tittet i taket?

Som barn irriterte det meg når de voksne sa at “det er sunt å kjede seg.” I voksen alder innser jeg at disse stundene med såkalt kjedsomhet, egentlig handler om at vi har tid til å gjøre hva vi vil. Vi har tid til å gruble, drømme og observere. Men det krever faktisk litt av oss, for det er ingen andre enn oss selv som står for underholdningen.

Verden spinner fortere og fortere, og jeg er sikker på at den kommer til å øke i omdreininger i fremtiden. Den kommer ikke til å sakke ned farten, og den kommer ikke til å spørre oss om vi vil av. Vi må selv trekke i spakene og gå av innimellom. Hvis ikke, er jeg redd vi blir en utslitt og lite levedyktig gjeng, hvor diagnoser som blant annet ME, angst og krystallsyken kommer til å øke kraftig. Alle karuseller kan gjøre oss syke hvis vi sitter på for lenge av gangen, og glemmer å ta pauser. Det gjelder også denne.

Brygge

 

2 thoughts on “Jeg vil av denne karusellen

  1. Du skriver utrolig godt, Julie! Helt imponert over ditt kjappe hode, dine billedlige eksempler og kreative assosiasjoner! Denne synes jeg skal nå ut til flere enn dine lesere! Så viktige refleksjoner som alle har godt av å TA SEG TID til å lese! Send inn til avisene da, pliiis!

    Hilsen superfan.

    Sendt fra min iPhone

    > 14. aug. 2019 kl. 14:33 skrev Lysthode : > > >

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s