10 ting jeg har lært som leder

Jeg har vært leder i 17 måneder. Jeg er en av tre personalledere for design og endringsledelse i Origo, og er så heldig å ha personalansvar for omtrent 10 personer. Det er kanskje litt prematurt å legge ut om mine erfaringer som leder, da halvannet år ikke er all verdens tid. Men jeg har allerede vært leder lenger enn Jan P. Syse og Thorbjørn Jagland satt som statsministere i Norge, uten sammenligning forøvrig. Her er uansett 10 ting jeg har lært som leder:

1. Jeg er ikke smartest
Jeg vil påstå at alle menneskene jeg har ansvar for, er mye smartere og faglig tyngre enn meg. Da jeg først fikk lederrollen, var jeg pissnervøs. Jeg følte jeg hadde så utrolig store sko. Og små føtter. Hvordan skulle jeg kunne coache, rådgi og sparre med disse folka, når de var så dyktige?
Jeg er ganske god på å improvisere og late som jeg kan ting. Bruke trendy ord, som en kamuflasje for å dekke over min manglende kunnskap. Det er bare at folk avslører deg så lett. Smarte folk gjennomskuer deg, og det er så pinlig å være 38 år og bli tatt i jug.
Etter litt juging i starten, innså jeg at de aller beste lederne jeg selv har hatt, heller ikke har vært de faglig sterkeste. De har ikke vært ekspertene, men de har vært rågode i ledelse. De har vært empatiske, ærlige, tilstede, lojale og til å stole på. Så jeg lagde meg heller en ny strategi; være sårbar, nær og støttende.

2. Ikke sy puter under armer på folk. Eller undervurder dem.
Jeg er utålmodig av natur. Sånn som pusler ferdig puslespillet for 5- åringen min, fordi det går for sakte. Lite sjarmerende (og lite pedagogisk) egenskap. Jeg liker også å fikse ting. Så det er nettopp det jeg gjør mye av i jobben. Fikser ting, for andre. Og jeg er rask til å gi råd, hvis noen kommer med et problem.
Jeg fikk en skikkelig a-ha opplevelse da jeg tok et lederkurs i våres, og kursholderen forklarte meg at det finnes en skala, hvor coaching er endepunktet på den ene siden og rådgivning på den andre. Deretter spurte hun meg hvor jeg ville plassere meg selv. 100% på rådgivning erkjente jeg. Jeg har derfor øvd meg mye på å være mer coachende, stille spørsmål og ansvarliggjøre andre, istedenfor bare å fikse og gi råd.

3. Personlighetstester kan være nyttige
Vi er en del ledere i Origo som har gått på lederkurs, det siste halvåret. I forbindelse med det, har vi også tatt noen personlighetstester for å avdekke hvilke typer ledere vi er, hvordan vi kommuniserer og hvorfor det kan oppstå konflikt under samarbeid. Tilbakelesningen om meg var lite overraskende, samtidig innså jeg plutselig hvorfor jeg kommuniserer bedre med noen, enn andre. Hvorfor jeg blir så frustrert over folk med stor indre jubel, men som ikke klarer å vise begeistring eksplisitt? Hvorfor jeg blir sliten av folk som sjeldent snakker, men bare observerer (og muligens lytter), men jeg føler jeg må gjette meg til hva de tenker og dra ordene ut av dem. Og jeg skjønner også hvorfor noen folk kan bli sliten av at jeg sjeldent holder kjeft og har meninger om det meste, mens jeg gestikulerer og jubler høyt. Og det er så fint å se vi er forskjellige og det er så fint å innse at man kan lære seg å kommunisere bedre, på tross av ulikheter.

4. Folk blir stille når jeg kommer inn i rommet
Siden jeg har gått fra å være medlem av et produktteam, til å bli leder internt i avdelingen, er jeg nå plutselig leder for kolleger jeg har kjent lenge. Og det synes jeg har vært skikkelig vanskelig. Å først være en del av flokken, av gjengen som prater om alt. Gjerne kan klage litt over ledelsen, valg som er tatt og dele frustrasjon. Til plutselig å skulle være lederen til mange av de samme, representere til tider upopulære beslutninger, ikke kunne ha de samme samtalene, eller mene høyt de samme tingene. Det har til tider føltes ensomt. Samtidig er det en del av det å være leder. Det er en pris man må betale, og en konsekvens av mitt valg om å bli leder.

5. Du står i en lojalitets-spagat
Som leder er du lojal mot ledelsen og en representant for organisasjonen du jobber i, og deres mål og oppdrag. Du skal tilrettelegge og lede folk i samme retning, slik at vi sammen kan nå de målene som er satt. Men samtidig er jeg personalleder for 10 mennesker som jeg bryr meg skikkelig mye om, hvor jeg gjør det jeg kan for at de skal trives på jobb, prestere bra, øke sin kompetanse og bidra til at Origo lager bedre tjenester for Oslos innbyggere. Det er flere ganger jeg har følt meg i en vanskelig spagat. Hvem er jeg egentlig på lag med? Hvem skal jeg være lojal mot? Origo har ansatt meg, så jeg skal være lojal mot min arbeidsgiver og de som har gitt meg ansvar og myndighet til å gjøre jobben min. Samtidig er jeg leder og et talerør for mine kolleger, og jeg ønsker å kjempe deres sak. Spesielt hvis det høyere opp i hierarkiet tas valg om retning eller strategi jeg er direkte uenig i, er det krevende. Da må jeg ta opp verdikompasset mitt for en sjekk. Kan jeg stå for dette, eller er det i for stor konflikt med mine verdier? Til nå har jeg ikke hatt noen store indre konflikter, men jeg kan skjønne at folk slutter hvis de står for lenge i en sånn verdi- og lojalitetsspagat. Da blir man utslitt og skjør i skrittet.

6. Du må tåle å ikke bli likt
Alle liker deg ikke uansett hva du gjør. Og dette liker jeg så dårlig. For jeg elsker å bli likt. Jeg synes det er så mye gøyere å være rundt mennesker som synes jeg er en ålreit person. Det pussige er at jeg er ganske lite konfliktsky. Det må være en slags genetisk error, for det henger ikke sammen med at jeg liker å bli likt. Men kanskje det også er min redning, ellers kunne jeg sikkert fort blitt en pleaser og myk vott, som bare jatta med alt. Men som leder har jeg virkelig kjent på at det er mange avgjørelser jeg må ta og dårlige nyheter jeg må dele, som hos noen ikke gir meg prisen som “verdens kuleste menneske.” Det øver jeg meg fortsatt på å tåle.

7. Vær sårbar og by på seg selv
Er det en ting jeg virkelig setter pris på hos andre, så er det når folk tør å være sårbare.
Jeg elsker folk som deler ting de er redd for, bekymringer eller personlige refleksjoner. Jeg er overbevist om at nøkkelen til å skape sterkere relasjoner og bånd, ofte handler om å tørre å åpne seg og være sårbare. Først da kommer man nærmere hverandre og man kan kanskje puste litt mer med magen. I tillegg er jeg opptatt av å skape et miljø hvor man kan dele historier hvor man har gått skikkelig på trynet. Der trives og leverer jeg best. Dele hvilke feil man har gjort, historier hvor man har driti seg ut og hva man har lært. Det snakkes så mye om at innovative miljøer må ha takhøyde og “prøve og feile-kultur”, og det fordrer at spesielt ledere går foran og er gode rollemodeller. Ellers er det krevende for andre til å gjøre det. Jeg prøver derfor så godt jeg kan å dele feil jeg har gjort og bekymringer jeg har. Og her er det mye å ta av! Men hvis jeg er sårbar og deler, er det kanskje enklere for andre å gjøre det samme.

8. Jeg blir aldri utlært som leder
Vi mennesker utvikler oss seg hele tiden. I tillegg byr våre omgivelser og samfunnet på utfordringer vi ikke hadde sett for oss.
Jeg tror for eksempel at mange dyktige og erfarne ledere, syntes det plutselig var krevende da covid kom, og man skulle lede ansatte gjennom en pandemi, som førte med seg frykt, hjemmekontor, ensomhet og usikkerhet. Selvom man var erfaren som leder, stod man plutselig overfor en helt ny utfordring ingen hadde opplevd før.
Jeg synes de aller beste lederne er de som er nysgjerrige på seg selv, ønsker å utvikle seg og lære mer. De som har en sult og er genuint interessert i mennesker. Jeg husker jeg hadde en leder som uttalte at han hadde vært leder i 20 år, så ledelse kunne han. Bare synd han ikke brukte de 20 årene på å bli en god leder. For god ledelse evnet han fortsatt ikke. Til gjengjeld var han god på å tviholde på lederhatten sin, og han var god på å si høyt at han var SJEF.

9. Alle mennesker vil bli ledet ulikt
I starten prøvde jeg å være lik mot alle jeg var leder for, og behandle dem helt likt. Jeg kommuniserte med lik tone, var like tett på, sendte like mye hjerte-emojis (jeg elsker emojis), men innså raskt at de var like ulike som en pose smågodt. De hadde ulike behov, og ikke alle likte at jeg delte så mye fra privatlivet. Alle var ikke like begeistret for min nysgjerrighet om deres familie og prat om store og små ting. Noen ville ha korte og konkrete møter, med agenda. Andre ville bare slarve. Noen ville ha råd, andre ville bli coachet. Noen ville ta en fot i bakken ukentlig, andre hver 3 måned. Jeg famler fortsatt litt i blinde, men jo bedre jeg lærer dem å kjenne, dessto tydeligere for meg blir det hva de ønsker og trenger.

10. Jobben er ikke alt
Alle har et liv utenom jobb. Enten det er som venninne, mor, datter eller man sitter i styret i borettslaget. Det å innse at jeg har kollegaene mine på lån omtrent 8 timer hver dag, tror jeg er en fin ting. Vi får betalt for jobben vi gjør, så det handler ikke om at man ikke forventer at alle skal gjøre en god jobb og levere kvalitet. Men det å huske på at alle mennesker man møter på kontoret har et liv utenom, tror jeg er så viktig. Vi har alle dårlige dager, er bekymret for barna, balanserer mellom lite søvn, fotballtreninger, snørrete unger, skilsmisser, oppussing og besøke mor på sykehjem. Noen deler mer av livet de har utenom jobb, andre holder korta mer inntil brystet. Og begge deler er helt greit. Så lenge man kan ha litt raushet for hverandre når man er slitne, urimelige og stresset. Eller stolte, begeistret og lykkelige over noe som har skjedd hjemme. Det prøver jeg å huske på så ofte jeg kan, og være takknemlig over de timene jeg får jobbe med alle disse kloke og fantastiske menneskene i løpet av en uke.

Advertisement