Storebjørn og lillebjørn

I går var jeg på nettverksmøte med mange flotte damer i Girl Geek Dinner. Det var så artig å møte inspirerende, sterke og kloke damer som jeg lærte mye av. Det er i en slik setting jeg merker hvor stolt jeg er over å være kvinne og hvor mye vi damer kan gjøre sammen, bare vi samarbeider og hjelper hverandre frem. Det handler igjen om å dele.

I går var temaet sosiale medier og Anita Krohn Traaseth, Tinteguri, toppsjef i HP, var vertinne. Hun hadde mange interessante argumenter på hvor viktig det er for bedrifter å faktisk bruke sosiale medier som et verktøy i business. Det er nok mange ledere som er kritiske til sosiale medier og tror det handler kun om en applikasjon eller en plattform som Facebook, Instagram, blogg og Twitter. Sosiale medier er så mye mer enn det. Det kan beskrives som sosial business, som rett og slett er en forlengelse av e-business. I følge Traaseth er det mange ledere som ikke har troen på å blande sosiale medier med business, og at det ikke har noe med hverandre å gjøre. Men så skal det sies at internett også ble spådd å være en døgnflue.

Å være i en setting hvor det er forventet mingling og nettverksbygging kan være utfordrende. Dette gjelder i alle situasjoner hvor man setter mange nye mennesker sammen som ønsker å bygge nettverk.

Gaven

Selv om det i går var veldig mange hyggelige og rause mennesker, fikk settingen meg til å reflektere rundt det sosiale hierarkiet, og følelsen av å ikke være betydningsfull. Alle ønsker seg et nettverk med mennesker som gir deg noe tilbake og som du får glede av. Aktører i et nettverk kan hjelpe hverandre i arbeidslivet og dele informasjon og erfaring. Det er rett og slett dine medspillere hvor man både gir og tar. La meg bruke en gave som et eksempel. Hvis jeg gir deg en gave, ligger det i gavens hensikt å ønske noe tilbake. Mange vil kanskje være veldig uenig med meg akkurat her, “jeg gir ikke en gave til mannen min fordi jeg ønsker noe tilbake.” Nei, ikke nødvendigvis gjennom å få en gave tilbake, men du ønsker kanskje at han skal bli glad, som igjen gjør deg glad, ergo du har fått noe tilbake. Og det er ikke noe galt i dette i det hele tatt. Et annet argument kan være, ”hva med de som gir 100.000 kr til veldedighet, og som er anonyme givere?” Her vil du ikke få en direkte gave tilbake, du vil heller ikke få positiv omtale rundt deg selv som giver, ei heller vite om de som mottok pengene blir glade. Men du vil sannsynligvis få en god følelse. Og det er “gaven” du får tilbake. Det finnes veldig få eksempler på altruisme. Noen vil argumentere for at det kun finnes tre eksempler, hvor det å beskytte sitt eget barn er en av dem. Dette handler om instinkt, morskjærlighet osv. Men bortsett fra det tror ikke jeg at mennesker gjør ting uten å ønske seg noe tilbake. Det er slik vi er og det er slik vi overlever. Jeg mener faktisk at dette er den største måten vi kan vise kjærlighet og omsorg for de rundt oss på. Vi gjør handlinger som får oss til å føle oss godt, vi tar vare på oss selv og dermed tar ansvar for eget liv. Det er snillhet og det er kjærlighet.

Sosialt hierarki

Men tilbake til poenget mitt. I et nettverksmøte vil mange oppleve at det er et sosialt hierarki. Du har ledere, mellomledere og de som er ferske. I settinger hvor mange mennesker mingler og ønsker å bli kjent med hverandre, oppdaget jeg hvordan noen alltid “jobbet” oppover og ignorerte de under seg i det sosiale systemet. De var veldig ivrige på å snakke med en som hadde høyere status, men ønsket ikke å ta i mot visittkort fra en med samme type stilling, og i hvert fall ikke en med “lavere” stilling/status. Det som også var veldig interessant var hvordan de øverste lederne var rause og interessert i snakke med alle, uansett status.

Jeg tror alle mennesker ønsker å føle seg betydningsfulle og interessante. Det er rart hvordan man opplever at det at noen er lite interessert i å snakke med deg, får deg til å føle deg betydningsløs og liten. Det er rart hvordan andre menneskers jakt på nettverk og “viktige” personer kan få deg til å føle deg tråkket på. Litt som første dag på ungdomskolen. Du er nederst i det sosiale hierarkiet, du er yngst.

Men det som fascinerer meg er hvordan vi mennesker ikke tenker lengre enn til neste kanape, for på et tidspunkt vil kanskje den unge, nyansatte også få seg en lederrolle, og kanskje hun til og med blir lederen til de som ikke ville snakke med henne – hva gjør de da? Mamma sa det så fint her for leden: hvis du ikke behandler barn med respekt, vil du kunne møte deg selv i døren. Barn vil også en dag bli voksne og da er det fint å vite du aldri ignorerte eller så ned på dem.”

Spørsmålet jeg derfor vil stille de menneskene som ikke tar i mot visittkort eller snakker med de yngre: husker du da du selv var ung og ny i jobben, hvem hjalp deg? Greier du å møte de unge i arbeidslivet slik du skulle ønske du ble møtt? Nettverksbygging kan være første fase av tillitsbygging, og har potensiale til å bli noe veldig nyttig.

Men når det er sagt handler det til slutt om hva jeg sier til meg selv. At jeg kan føle meg usikker og betydningsløs i slike settinger, handler om hvordan jeg oppfatter meg selv. Spørsmålet jeg derfor må stille er, hva må jeg gjøre for å føle meg verdifull og som en ressurs i et slikt nettverksmøte?

Ut i fra det pålagte hierarkiet vi har i vårt samfunn har jeg kanskje ikke like mye erfaring som mange andre i en slik setting. Jeg har heller ikke like mange “pokaler” å vise til som andre i denne bransjen. Men jeg har mye erfaring og kunnskap på andre områder. Jeg sitter på en kompetanse som har ført meg dit jeg er i dag. Så det handler vel egentlig om min egen usikkerhet om at jeg ikke er god nok, og at jeg selv ikke føler meg betydningsfull. Det er jeg som må gjøre endringen slik at jeg neste gang føler meg sterkere og tryggere. Jeg mener det er et lite klokt og raust valg av folk å sparke nedover og kun hige oppover, men når alt kommer til alt er det hva jeg sier til meg selv som betyr noe. (Takk for fine innspill “Hephip”).

Hvis du vil lese mer av innlegget til Anita Krohn Traaseth om sosial business, trykk her:

http://tinteguri.com/2012/09/25/fremtidens-selskaper-ma-bli-sosiale-for-a-lykkes/

Hvis du vil lese mer om vår Girl Geek Dinner hos HP i går, les her:

http://tinteguri.com/2012/10/01/relativ-ondskapsfull-sjokoladekake-deler-oppskrift-fra-girlgeekdinner/

6 thoughts on “Storebjørn og lillebjørn

  1. Jeg sitter og tenker på det du forteller her om det å føle seg liten i “nye” omgivelser og settinger. Hva er det som skal til for å føle seg “verdifull” og som en resurs?
    Er ikke dette en del av et pålagt hierarki, som vi som samfunn bare har godtatt, og som ikke fremmer noe annet en forskjell? “Jeg er mer verd enn deg”-følelsen varer i alle fall ganske kort, siden det samme samfunnet ser ut til å synes at du fort har blitt for gammel 🙂

  2. Hei Julie,
    For en utrolig bra observasjon! Bra at du setter ord på dette. Jeg velger å tro at mye av det sitter i eget hode og syn på seg selv ift andre. Det er det jeg sier til meg selv iallfall.
    Gleder meg til å dra på neste GGDO sammen med deg 🙂

  3. Eg kan godt bli truffe av dette, for eg er ikkje så veldig flink på å småpreike med folk eg ikkje kjenner. Eg er mykje flinkare digitalt. Eg kan preike med mange, og det er mykje meir enklare å sjå kva innhald folk byr på som er interessant, verdt å ta med seg vidare. Så min metode på ggdo er då å preike litt meir med litt fleire folk for kvar gong, og i mellomtida prøve å følge dei interessante damene digitalt i. Og så går det seg til. Håper likevel du helser på ein gong.

  4. Dette er et kjempe interessant tema Julie! Du er kjempe flink! “Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s