Kvinnen som lærte å fly

Anna Kirah er kvinnen som fikk et stort knippe direktører til å male graffiti i bare bokseren. Hun har reist verden rundt i fly i nesten ett år, som straff. I tillegg har hun fått prisen ”årets bidragsyter” i Microsoft.

Anna er 1,49 cm på strømpelesten, men en stor dame og pioner innenfor people-centered innovation, bedriftskultur og ledelse. Hun tør å stille de upopulære spørsmålene og hun baner vei for de som kommer etter. Har du ikke hørt navnet hennes før, skal jeg love deg du vil høre mer fra henne fremover.

For å skjønne hvor Anna har det brennende engasjementet sitt fra og hvorfor hun er så uredd, må vi ta et tilbakeblikk.

Året er 1976 og Anna reiser hjemmefra som 15-åring. Hun bærer preg av en oppvekst fra flere land, av en familie som ikke klarte å holde sammen, og en mangel på identitet. Hun er en usynlig utlending i sitt eget land.

Da hun begynner på high school på en internatskole i Massachusetts, møter hun Barry Moser. Moser er tegnelærer, og blir Annas vendepunkt. Uten at han selv vet det. Han gir alle i klassen en liste fra en bok. Det er en oversikt over alle ting du burde gjøre før du velger en karriere, en liste som kan være en veiviser. Listen oppmuntrer blant annet  til å reise, snakke med nye mennesker og lese mange bøker. Og et av punktene er å plukke poteter i Norge. Anna er usikker om det finnes noen framtid og klarer i hvert fall ikke å se for seg en karriere, men bestemmer seg for å følge listen. Potetene i Norge gir mersmak. Hun fortsetter nedover listen, helt til hun en dag opplever at livet er vakkert og verdt å leve.

”Jeg har Barry Moser og mange andre helter å takke for mitt liv, og den viktigste læringen har vært at vi alltid må være åpen for muligheter.”

Anna studerer antropologi og psykologi. Hun er jenta som stiller de vanskelige spørsmålene, og utfordrer systemets ”etablerte” sannheter. Da hun går det siste året på psykologistudiet skal hun ut i et slags turnusår. Fakultetets ledelse gir henne en ”straff” for å ha vært ”vanskelig” elev. Hun skal lage en kvantitativ undersøkelse for Boeing, hvor hun skal observere passasjerene, piloter og crew for å gjøre ”inform design”.

Hun blir derfor plassert på et Boeing fly og skal være der ett år. Enda godt at dama er så lita at hun i teorien kan legges i hattehyllen. 

Men det å være på et fly er ingen straff for Anna. Som antropolog og psykolog begynner hun å observere den sosiale kulturen og brukervennligheten på flyet. Hun ender til slutt opp med en avgjørende rapport for Boeings Dreamliner, og blir ansatt av Microsoft før hun har landet.

Hos Microsoft har Anna ansvaret for å besøke folk for å avdekke hva som er meningsfulle og relevante i menneskers liv, for å så kunne anvende dette til nye produkter og tjenester som skaper verdi gjennom nettopp mening og relevans. For sitt arbeid får hun tildelt prisen ”Årets bidragsyter”.

Mange vil nok beskrive Anna som en Corporate Rebel. En person som tror på endring, og som ikke er redd for å si i fra. Hun kan ofte møte motstand fra ledelsen, men holder fast ved å avdekke medarbeidernes behov. Dette bidrar til å beskrive hvorfor organisasjonen svekkes og medarbeiderne er misfornøyd i en verden som endres raskere og raskere. Men det å være budbringer kan ofte bli litt ensomt:

”Jeg har mange ganger følt meg alene eller satt meg i situasjoner hvor jeg har vært utsatt for kritikk og motstand – det har derfor vært helt avgjørende å ha et godt selvverd i bunn… For meg handler det om å snu alt negativt til noe positivt. Vi mennesker har alltid noe å lære. Det er gjennom følelsen av mestring og å takle utfordringer som gjør livet verdt å leve. Det er da vi føler oss mest vellykket.”

”Aktive og Passive Holdninger”

En av de mest irriterende utsagnene Anna vet om er: slik har det alltid vært, sånn er systemet. ”Dette er en passiv holdning som egentlig betyr at vi ikke har makt til å påvirke vårt liv eller at vi ikke ønsker å ta ansvar for ting som kanskje ikke fungerer optimalt.”

Det som gjør Anna sint, og om mulig enda mer engasjert, er når vi snakker om hvordan mange organisasjoner dreper arbeidsgleden til sine ansatte.

”De tar bort gleden fra mennesker som i utgangspunktet er energiske, har kloke hoder, og ønsker å gjøre en forskjell gjennom meningsfulle handlinger. De fleste av oss liker å være effektive og målorientert. Men når andre forteller oss hvordan vi skal bli effektive eller når andre gir oss målene, oppleves det slik at vi ikke lenger er herre over vårt eget liv! Alt skal være målbart og lederne opererer bare med tall for å tolke sannheten. De umenneskeliggjør de ansatte og minimerer de ned til kun kroner og øre. Når det hovedsakelig er snakk om timepris og antall timer, glemmer vi potensialet i hvordan vi faktisk kan klare å løse kundens problem eller lage en best mulig prosess for de ansatte. Hele poenget er at de ansatte er ikke selv involverte i disse forbedringsprosessene! For å lykkes i dag må vi involvere de ansatte i ting som angår dem.”

Anna mener at livet handler om å søke etter mening i hverdagen. I et sekularisert land som Norge, blir jobben og medarbeidere et sted hvor man finner mening. ”Det handler ikke om å holde ut, det handler om å føle at det man gjør er meningsfull, at man trives og at man liker det man gjør. Vi er tross alt på jobb minst 40 timer hver uke. ” 

”Vi må tro på menneskene vi ansetter, og hvis de blir sett, hørt og forstått for hvem de er, blir de automatisk motivert til å skape gode produkter, tjenester og bærekraftige organisasjoner.”

Anna tror det er mange ledere som ikke vet hvilken effekt de har på sine medarbeidere, eller kanskje ikke bryr seg om dem. Hun går derfor langt for å gjøre dem bevisste på dette.

Som den gangen i Amsterdam hvor hun kjørte en workshop på en konferanse for ledere i privatsektoren. Hun inviterte dem til å male et felles bilde i graffiti, og fikk en av Europas fremste graffitiartister til å stille opp som veileder. Da samtlige direktører stilte opp i dyre dresser, selv etter å ha blitt informert om at de skulle male, endte det med at de kledde av seg og malte i kun bokseren.

Photo: Privat (c) 2013 Anna Kirah.

Etter en arbeidsdag var direktørene fornøyde med sitt kunstverk.

Da kom det inn flere kunstnere som malte over og ”korrigerte” kunstverket. Det skapte høylytt frustrasjon og direktørene var forbanna. Da henvendte kunstnerne seg til de bokserkledde direktørene og spurte: Hvordan opplever deres ansatte det når dere ikke ser deres arbeid? Hvordan tror dere de føler det når det hentes inn ”eksperter” for å rette på ”systemet”, bare fordi dere mener dere vet best? Da ble det stille bak sprayboksene, gitt.

I dag er Anna daglig leder i Design without Borders, og selvstendig næringsdrivende hos Kirah Co.

”Jeg ønsker å skape en forskjell, og skape en bærekraftig utvikling hvor vi beholder det menneskelige. Det motiverer meg!”

Anna Kirah er den lille fugleungen som falt ut av redet da hun var liten, men som lærte seg å fly. Hun vet bedre enn de fleste hvordan det er å tilnærme seg problemer fra et Boeing 787 perspektiv. Hun har satt spørsmålstegn ved etablerte sannheter innenfor bedrifter og deres måte å arbeide på.

Det er ikke så lenge siden vi var skeptiske til om det var mulig å fly, på samme måte som mange i dag er skeptiske til at bedrifter med ”myke” verdier faktisk kan gi sterke resultater.

Uten Wright-brødrene ville det tatt lengre tid å få opp et fly på himmelen, og uten mennesker som Anna Kirah, vil det ta lengre tid å endre synet mange ledere har på sine medarbeidere.